Det var en gang – sånn begynner alle eventyr. Og dette er historien om da snøscooteren gjorde sitt inntog på Nesodden. I slutten av 1960-årene, for eksempel vinteren 1967, var det mye snø og gode forhold for skiidretten på Nesodden.
Det var formannen i Nesodden Idretts-forening, Kjell Ødegaard, og formannen i skigruppa, Eivind Schrøder, som fikk ideen om å arrangere et eliterenn i Nesoddens skoger. Eivind hadde sin faste jobb i Norges Skiforbund og hadde god kontakt med eliteløperne, blant dem var Magne Myrmo, Gjermund Eggen, Ole Ellefsæter og andre av tidens store skiløpere.
Kjell og Eivind dro på barmarksamlingene til eliteløperne. Der fikk de halt i land avtaler om deltagelse og godtgjørelser. Det kunne dreie seg om 200-300 kroner. Da disse avtalene var i boks ble det bestemt at Nesodden Idrettsforening skulle arrangere renn. Det skulle være 30 km, og navnet ble derfor «Tremila rundt To». Eivind ble rennleder, Kjell rennsekretær og Per Ehrnst ble løypesjef.
Løypetrase
Valg av løypetrase var neste post på programmet og det ble bestemt at Samfunnshuset på Tangen var det beste stedet for start og innkomst. Nå måtte man ta kontakt med grunneierne for å legge løypene på deres grunn, og det var ikke nei i deres munn. Løypa startet med en sløyfe på én kilometer, den gikk i nærområdet mot Skoklefalltjernet, kapellet og tilbake til Samfunnshuset. Løperne fortsatte så i en sløyfe på 14 kilometer som gikk over Begerbanen og i området Grimsåsen, Tomåsan og Jonsrud tilbake til Samfunnshuset. Hele rundturen skulle forseres to ganger og utgjorde 30 kilometer. Det ble opprettet kontakter med kommunen, E-verket som det het den gang, Televerket, Vegvesenet og presse. Det var stor velvilje hele veien, selv når Vegvesenet måtte stenge Kapellveien den dagen.
Løypegjeng
Funksjonærer og løypegjeng var det ikke vanskelig å få trommet sammen. Alle var med. Løypegjengene ble tildelt roder som skulle ryddes og planeres på barmark. Etter hvert, når snøen kom, holdt man traseene vedlike og åpne ved å gå på ski, eller feie sporene for rusk og rask. Og det ble konkurranse om å ha den beste roden, alle var så ivrige. Kort sagt, forberedelsene gikk bra, og snøen kom tidlig og i store mengder. Løypegjengen var ute titt og ofte for å gå traseen og lage solid såle.
Siste uke før rennet måtte traseen gjøres helt klar, men snøen lavet ned. 60-70 cm løs puddersnø lå som en dyne over sålen som lå gjemt under. Nå var gode råd dyre.
Snøscooter i Norge
Arrangementskomiteen hadde hørt at det var kommet snøscootere til Norge og det ble tatt kontakt med Per Dahl som demonstrerte denne nye maskinen. Per Dahl var keeper på ishockeylandslaget, gikk under navnet «Peddal», og var litt av en friskus. Det var ikke nei i hans munn, og det ble avtalt at han skulle komme til Nesodden fredag før rennet og kjøre den lengste løypetraseen.
Avtalen var at da alle hans andre oppdrag var ferdige, skulle han komme til Nesodden om kvelden, ca kl 19. Tiden gikk, og han dukket opp først kl 22. Da var det 22 minusgrader… Så var det bare å starte opp. Per Ehrnst skulle sitte på scooteren og vise vei. Arne Paulsen, Roar Johnsen og Kjell gikk på ski – og hang etter.
Sporet lå gjemt
Det gamle sporet lå gjemt, og bare stikkene som var satt opp, var synlige. Scooteren gled stadig av sporet, og den måtte løftes opp på sporet igjen. Løypemannskapet så for seg en lang og kald natt, men Per Dahl var stadig optimist.
Det var fremdrift, og etter en rekke «avsporinger» kom scooteren med mannskap nedover Jonsrudbakken ved midnatt. Den var ikke akkurat lydløs denne scooteren, og den hadde sterke lyskastere. Da våknet de stakkars beboerne på Jonsrud og lysene ble tent i alle rom. Noe sånt var aldri hørt eller sett før på disse kanter.
«Mistet» sporet
Så bar det opp til Tomåsan, men der «mistet» løypesjefen Per Ehrnst sporet. Han måtte låne skiutstyret til Kjell, og forlot de andre for å finne løypa. Og borte ble han. Etter en stund ble Arne og Roar utålmodige og gikk etter. Også de ble borte i mørket, og tilslutt fant Per Dahl ut at de skulle kjøre etter. Plutselig falt scooteren, fører og passasjer i en torvgrøft. Der satt de i snø til brystet. Skigåerne hørte at scooteren hadde startet og blitt stille De kom tilbake og fant scooter, fører og passasjer i grøfta. Hadde det ikke vært for Arnes kjempekrefter, hadde de kanskje sittet der til snøsmeltinga!
Overvann
Så gikk ferden ned mot Flaskebekktjernet, men da de kom ut på tjernet begynte scooteren å gå stadig saktere. Den kjørte ikke lenger på sporet. Per Dahl skrek: «Hopp av, Kjell!» Han lød ordre og sto til knes i overvann. Ikke så behagelig med tynn skidress og 24 minusgrader.
Så var det å få løftet scooteren opp i sporet enda en gang og halvveis bære og kjøre den over tjernet til Gamle Skoklefallvei. Da var ikke veien så lang til Samfunnshuset.
Klokka var nå blitt 0400. Per Dahl startet bilen og kom seg til Oslo, resten av gjengen dro til badstua i klubbhuset på Bergerbanen for opptining. Hjemme satt familiemedlemmene og lurte på hvor det ble av de respektive ektemenn.
Strålende renndag
Lørdag ble det gått opp spor i scootersporet og resultatet stod til S. Renndagen opprant med strålende sol. Det var ca 2000 tilskuere ved Samfunnshuset og i løypa.
Kjøpmann Arnt Løes var starter og syntes godt i stor ulveskinnspels. Sekretariatet fungerte bra. Presse og NRK hadde fine arbeidsforhold. Noen av deltagerne ble innlosjert privat og løperne var storfornøyde. Premiene var smykker, etter en strålende ide fra Tom Klausen gullsmedforretning. Dette ble mottatt med glede av løperne. De hadde pokaler nok i hyllene hjemme. Det var jo hyggelig å komme hjem til ski-enkene med noe de kunne ha glede av!
Nesodden Idrettsforening fikk positiv kritikk for arrangementet. NRK TVs «Sportsrevyen» ga stor dekning av rennet om kvelden. Jeg tror neppe Nesodden Idrettsforening noen gang har hatt større eller bedre mediedekning. Det ble arrangert to renn senere, men så «døde» det ut på grunn av dårlige snøforhold i begynnelsen av 1970-årene.
Kilde:
«Sopelimen», Nesodden historielags årsskrift (årgang 2014). Du finner også «Sopelimen» på internet: www.nesodden.historielag.org