Påsken er avlyst. Denne uttalelsen kom fra en hytteeier og sier mye om hva mange forbinder med påske.
Men påsken er her snart og det vil bli en påske vi kommer til å huske veldig lenge. Den blir annerledes, noe hytteeieren gir klart uttrykk for. Vi lever i en merkelig verden for tiden. Det som vi har tatt for gitt er plutselig ikke der lenger, og mange har en veldig vanskelig hverdag. Hvordan vil det gå med verdens fattige som ikke har tilgang til et oljefond? Det er en problemstilling som jeg synes det er vanskelig å forholde seg til. Vi mennesker er forskjellige. Noen føler seg «ung og udødelig», de fleste er bekymret og noen sliter tungt.
Når det er mørkt er det viktig å ha lys på bilen, slik at vi ser hvor vi kjører. Og så vet vi at når vi har kjørt lenge nok kommer morgengry, og dagslyset er der igjen. Kanskje ser vi en soloppgang hvor solen smiler god morgen, og lyset på bilen er ikke så viktig lengre. Lyset på bilen lyser jo for sjåføren. Vi kan være som lys for hverandre. Kanskje har noen dårlige lys?
Det er fint å se at det er mange som fungerer som ekstra lys for de med dårlig lys. Vi heier på hverandre, ringer til istedenfor å ringe på. Kreativiteten blomstrer på mange felt, og det trengs absolutt.
At vi betyr noe for hverandre, og at alder ikke betyr så mye, har jeg en liten historie på:
Det var i Rådyrpatruljen (speideren) for noen år siden. En 10 år gammel jente spurte meg:
«Hvor er Harry? Han har vel ikke sluttet?»
Harry var ikke den yngste lederen, han var godt voksen og nærmet seg de 60. Jeg svarte at han har ikke sluttet, men han er ikke med hver gang. «Det er bra», kom det kjapt fra jenta, «for Harry er så kul!»
«Hvor gammel tror du Harry er,» spurte jeg? «Kanskje 40,» kom det raskt.
«Hmm, men hvor gammel tror du at jeg er,» spurte jeg. «Kanskje 50..?»
Ja, der fikk jeg passet mitt påskrevet. Jeg var jo bare 41 år den gang! Dette lærte meg at for barn betyr ikke alder så mye. Det å bli sett og bekreftet er vel så viktig. Kanskje betyr vi mer for hverandre på tvers av generasjoner enn vi tror?
Det fortelles om noen menn som etter noen få dramatiske og vonde døgn satt traumatisere tilbake. De ble «truffet» av noe de aldri hadde sett skulle komme. De forsøkte å berolige hverandre så godt det lot seg gjøre. Men når de fikk beskjed om at alt allikevel hadde gått bra, greide de ikke å ta det til seg. De fikk rett og slett uro og angst.
Da måtte Jesus si: «Det er jeg, ta på meg å se! En ånd har ikke kjøtt og bein.»
Sakte men sikkert vant lyset over mørket i disiplenes liv. Historien er hentet fra et avsnitt i Lukas 24,36-43.
Denne påsken og tiden som ligger foran oss blir ulik det meste vi har opplevd. La oss lyse for hverandre, helt til vi igjen møter soloppgangen.
Ønsker deg en velsignet god påske!
Alf Edvard Berggren
Redaktør