Som «nesodding» på niende året har jeg noen tanker og innsikt i hvordan vi sammen og som enkeltindivid kan bidra til å skape et godt, innholdsrikt miljø. Oppveksten på Valestrand på Osterøy utenfor Bergen er et ikke helt så ulikt sted som Nesodden, med 40 minutter med ferge og buss til Bergen.
Så lenge her finnes sosiale, kulturelle og fritidsaktivitetstilbud er naturfagre Nesodden helt klart en suveren plass for både store og små.
Etter jobb og skole vil vi hjem til vårt eget. Men mange har også behov for det sosiale og å ha fritidsaktiviteter. Spørsmålet er: Har vi nok tilbud som kan møte de ulike behov?
Da vi i 2011 flyttet hit og eldstesønnen skulle begynne i første klasse på Fjellstrand skole, var det innbydende at Kulturskolen lå på nettopp Fjellstrand. Ved skolestart ble den flyttet til Tangen. Det er mange som ikke får plass på Kulturskolen, så kunne en avdeling for eksempel på Fjellstrand være en god ide?
Opplevelsen er at mange ungdommer ikke har noe sted å oppholde seg på fritiden om de ikke for eksempel spiller fotball på ettermiddagene. Alle gjør jo ikke det. Ledighet og rotløshet kan få negative konsekvenser og være til bekymring for mange foreldre. Kan vi selv bedre forholdene for våre barn og samtidig lette trykket på både bekymringer og samvittighet? Den brysomme tidsklemma eksisterer, men jeg tror de fleste kan frigi noe tid til innsats for akkurat dette.
Tankene går videre til ildsjelene i nabolaget som legger ned en enorm innsats i dugnadsarbeidet her. For mye overlates ofte til dem, og det merkes gjerne ved større arrangementer.
Innsatsen her er god, men kanskje vi kan spørre oss: Kan jeg bidra med noe jeg kan og liker? Vi kan så mye forskjellig! Tenk på alt vi kan glede hverandre med, lære bort og lære! Gammel som ung.
Det er lett at vi grupperer oss selv og andre i forhold til alder og type. Logisk nok, men i små samfunn kan vi dra nytte av hverandre. Erfaringsmessig har jeg fått nyttige redskaper med i «ryggsekken» min av å høre eldres fortellinger om levevilkår og opplevelser fra blant annet krigen. Deres avgjørende lærdom og verdier. Også glede over musikken, litteraturen og poesien har de gitt meg.
«Følg med i tiden», får jeg ofte høre, men personlig så er jeg ikke helt sikker på det, altså – om det er nok?
I en nåtid der vi muligens blir mer selvopptatte og innsnevrede inne i vår egen skjerm eller vårt eget interiør, har vi kanskje mulighet til å få øynene vekk fra oss selv og få åpnet horisonten for noe innholdsrikt og verdifullt. Vi trenger å forenes, ikke separeres.
Jeg glemmer ikke «Slotten» hjemme på Vestlandet og på Sørlandet hos morslekta. Gleden ved å underholde på eldresenter med tvillingsøsteren og faren min som barn. Så sterkt å oppleve hvor glade de ble bare for å se oss. Opplevelsene i dag ved fremførelser for barn og eldre viser tydelig at de setter pris på det de får servert. Kanskje det er noe vi kan ta med oss? At vurderinger og meninger ikke overskygger og stenger for det åpne og mottagelige i oss. Eller lar oss glemme de viktige fortellingene fra fortiden og det at barn trenger å få ut energi og få tilfredsstilt nysgjerrigheten i seg på en sunn måte.
Kanskje føles det lettere og mindre pliktoppfyllende oppe i det hele, om vi rett og slett lekte litt mer sammen på fritiden. På tross av alder og rolle.
Vi kan og alle vet vi noe som kan glede sambygdingene våre.
Som nyinnflyttet følte jeg meg raskt inkludert i lokalsamfunnet da jeg før en dugnad fikk spørsmålet: «Hva kan du, Oddrun?»