«Akela» kalles hun. Hun har vært «mor» til generasjoner av ulvunger på Nesodden. 92 år gammel brenner hun fortsatt for speidersaken.
Det lille huset i Haslehagen er fullt av speiderminner. På veggene henger diplom fra lederkurs og æresbemerkninger. I bokhylla finnes fotoalbum fulle av leirliv og speideransikter fra hele verden. I hjørnet står totemet til Nesoddens aller første ulveflokk for de minste speiderne, et dyrehode i tre.
Det lille huset i skogen er hjemmet til Mary Elise Horgen, som altså er bedre kjent under «jungelnavnet» Akela. Hun og mannen Hans drev speidergruppa 1. Nesodden/Jaer i omkring 25 år, fra begynnelsen av 1960-tallet. Det er årtier fulle av minner.
– Jeg kunne fylt en hel bok, sier Akela, som har lagt strikketøyet til side, ett av 14 par sokker som skal være ferdig til jul. Hun byr på hvetekake og kaffe.
Navn på ulvungene
Tross alderen er hodet fortsatt sprekt. Datoer og årstall er ikke hennes sterke side, det er navn på ulvungene hennes som lettest kan fiskes fram fra hukommelsen. For det er menneskene Akela er opptatt av.
– Tenk på alle de fine ungene jeg har blitt kjent med! Vi hadde unger fra Tangen og Frogn, fra Fjellstrand og Fagerstrand, forteller Akela.
Jaer var nemlig den første speidergruppa på Nesodden som ga et tilbud til de minste, fra rundt sju år og opp til storspeideralder, og derfor kom unger langveisfra for å bli med.
Jungelliv
Det var mens yngstesønnen gikk i speideren at vervet som leder av troppen ble ledig. Hans Horgen tok over etter Knut Strand som troppsleder, og kort etter kom spørsmålet om å starte opp ulveflokk for de yngre gutta. Etter et møte på Jaer skole, ble Mary til Akela.
Hans hadde speiderlivet med seg fra oppveksten i Drammen, selv hadde Mary vært med ungene på speideraktiviteter. Men lederkursene Speiderforbundet arrangerte lærte henne mye og hun gikk inn for oppgaven med liv og lyst.
– Vi lærte å bruke av det vi så rundt oss og det vi opplevde. Og så var det naturen, det som grodde av trær og blomster, forteller hun.
Slik det fortsatt er for dagens småspeidere, utgjør historiene om Mowgli fra Rudyard Kiplings «Jungelboken», sammen med fantasi og lek, rammen for flokkens aktiviteter. Én av dem var ulvejakt etter aper.
– Vi hadde hengt ut tau i trærne, som var «apehaler». Så skulle ungene gå ut og «fange» dem. De hadde akkurat lært å knyte båtmannsknop, og etterpå skulle de knyte sammen halene, forteller Akela.
– De syntes det var så spennende å gå på jakt at de nesten ikke turte å gå ut, mimrer Akela.
Litt kreativitet og fingernemhet kom godt med når aktivitetene på møtene skulle planlegges. Akela klippet ut dyrespor av papp og la dem ut i skogen, slik at ungene skulle følge dem. Tegnestifter med fargerike hoder ble «borrer», som kunne sette seg fast i pelsen på ulvene. Ulveflokken ble sendt ut for å plukke borrene som Akela hadde festet i trærne.
Hennes plansjer av laminert papir med bilder av fugler og dyr er fortsatt i bruk for å lære dagens småspeiderflokk om livet i skogen.
Bare gutter
Da Mary og Hans startet som speiderledere, var det bare guttespeidere på Jaer. Akela startet jenteklubb ved siden av. Her var håndarbeid en viktig ingrediens, slik som å hekle sofaputer, som ble gitt som gave til aldershjemmet, eller å dyrke fram svibler som også gledet de gamle før jul.
Men de syntes det var for galt at ikke jentene også skulle få være med på speiderlivet, og spurte den sentrale speiderledelsen om det var ok å ta inn jenter i troppen, lenge før Norsk Speiderpikeforbund og Norsk Speiderguttforbund slo seg sammen i 1978. Den daværende generalsekretæren, Odd Hopp, påpekte at det ikke var i tråd med reglene, men ga likevel et slags samtykke.
Akela kan ikke huske at noen av gutta protesterte mot å få med jentene. I speidersangene ble «speiderbror» byttet ut med «speidervenn». Verre var det ikke.
Seks landsleire
Mens Hans hjalp kona med småspeiderne, hjalp Mary til med de store. Hun ble med på turer og leirer.
– Jeg har vært på seks landsleire, forteller Akela.
Dessuten fikk hun med seg verdens-jamboréen på Lillehammer i 1975, en internasjonal leir som samlet over 17.000 speidere fra hele verden.
For småspeiderne var den årlige turen til Tjernsbråtan blant høydepunktene. Det var leker og selvfølgelig jungeljakt, det som andre gjerne kaller for natursti.
– Det var mye forarbeid. Det nytter ikke å komme uten ferdig program, for da blir det bare rot, forteller Mary.
Akela sier de ofte hadde sommeravslutningen på disse turene.
– En av gangene var det så varmt, og det var en gjøk som gol gjennom hele natta, forteller Akela. Ungene hadde vanskelig for å sove, men Akela visste råd:
– Da fortalte jeg et eventyr fra vinteren, at det var så kalt at det gnistret. Da krøp de ned i soveposen, ler hun.
Et sted å være
Den første tiden ekteparet Horgen drev speidergruppa på Jaer hadde de ikke noe eget lokale. Det var hagen i skogen ovenfor Burmaveien (Fundingrudveien) som var basen. Akela mener det var 24 ulvunger som ble tatt opp i flokken første gang. Det var bare å håpe på godvær på møtedagene.
– Men hvis det regnet var vi inne. Det gikk det óg. Ikke noe gikk i stykker, smiler Akela.
Etter hvert vokste ønsket om å skaffe en egen speiderhytte. De sikret seg hytta som fotballklubben hadde ved Jaerbanen. Den hadde verken vinduer eller strøm, men ved innsats fra foreldrene fikk de satt hytta i stand. På slutten av 1970-tallet ble den utvidet med et bygg som ble flyttet fra Tangen sentrum. Det kostet både «lobbyvirksomhet» og penger å få det til, og det sies at Horgens selv bidro med et ikke ubetydelig beløp.
Akela og Hans brukte mange timer på å sette hytta i stand. Innvendig ble veggene pyntet med et bilde Hans hadde malt av St. Georg, speidernes skytshelgen, i kamp med dragen. Og store trefigurer av Shere Khan, Bagheera og de andre dyrene fra «Jungelboken» prydet veggene, også de formet av Hans’ hender.
Sølvarbeid
Mary og Hans gjorde nesten alt i fellesskap, slik det var siden de giftet seg i 1936, flyttet til Nesodden da krigen brøt ut i 1940 – og til Hans døde. Det var sølvarbeid som var inntektskilden for begge to. De pusset mønstret sølvtøy, og la emalje. Etter først å ha hatt verksted på Hasle gård, fikk de satt opp et verksted i Haslehagen.
Selv om de tilbrakte arbeidsdagen sammen, gikk de ikke lei hverandre.
– Vi kunne sitte og prate til langt på natt. Vi var sjelevenner, smiler Mary.
Speiderlivet ga en fin avveksling til den stillesittende jobben på verkstedet.
Arbeid, familien og speider’n
– Det var det livet besto av: arbeid, familien og speider’n, sier Akela.
Innsatsen hun og Hans la ned for speideren på Jaer gjennom 25 år er uvurderlig. Derfor var det nok ikke bare lett å gi fra seg «livsverket» til nye krefter rundt 1985. Men Akela hadde fortsatt mer å gi, og de siste 20 årene er det menighetshuset som har fått gleden av innsatsen hennes. År etter år strikker hun nisser og sokker til den årlige julebasaren.
Likevel, det er nok speidersaken som ligger Akelas hjerte aller nærmest. Slik hun rundhåndet delte ut kamferdrops til «ulvungene sine», deler hun fortsatt ut klemmer til dem når de krysser hennes vei, enten det er på 17. mai eller julebasar. Små visdomsord får man med på kjøpet.
– Speiderveien er menneskeveien, sier Akela. – Du må hver dag forbedre deg selv.
Kilde:
«Sopelimen», Nesodden historielags årsskrift 2009. Du finner også «Sopelimen» på internett: www.nesodden.historielag.org.
Mary Elise Horgen gikk bort i 2011, to år etter at dette intervjuet sto på trykk i «Sopelimen».