Hva er egentlig «det gode liv», som vi ifølge kommunens valgspråk sammen skal skape? Mitt gode liv kan jo være det helt motsatte av hva du anser som ditt gode liv.
Er valgspråket bare nok et generelt, innholdsløst og teit kommunalt slagord av typen vi har så mange av her i landet? Som Askers «Mulighetenes kommune», Beiarns «Fremtiden skapes nå» eller Ål kommunes utrolig frekke «Kulturkommunen»?
For ikke å snakke om Nesoddens gamle kommuneslagord: «Et samfunn med kvaliteter». I motsetning til de andre kommunene som er uten kvaliteter, liksom? Du husker kanskje kommuneslagordautomaten fra Linda Eides språkshow, som svingte opp med haugevis av sånne slagord?
«Sammen skaper vi det gode liv» altså, men vil det ikke være omtrent like mange «gode liv» som det er mennesker?
En viktig ingrediens
Tradisjon er en viktig ingrediens i mitt gode liv. Og gode podkaster.
Nylig hørte jeg et intervju med den nye katolske biskopen og munken Erik Varden i podkasten «Dokka». Den katolske kirke er svært opptatt av tradisjon. Programleder Åste Dokka ber Varden utdype sitt utsagn om at «tradisjon er åpenbaring som utfolder seg i tid». (Så kult og inspirerende sagt!) Biskopen utdyper at tradisjon ikke først og fremst er tilbakeskuende, men at det handler om å «bære noe som er akkumulert over tid» inn i framtida.
«Men,» lurer Dokka, «hva skjer når noe nytt dukker opp?» Som når det flytter 15.000 flere folk til Nesodden enn dem som bodde her da vi gikk på barneskolen på Fjellstrand – og som ikke vet hvordan «det gode liv» skal leves her ute. Tradisjonen skal ikke være «blind repetisjon, men noe som er forankret i oss», sier Varden. Ved å kjenne tradisjonen, det som har vært før, kan man betrakte det som er nytt og uforutsigbart med åpne øyne. «Men også med den innsikt som kommer fra en lang tankemessig prosess, gjennom generasjoner og fra en lang kollektiv erfaring,» fortsetter biskopen.
Urnesoddinger
Biskop Varden snakker naturligvis først og fremst om teologi, men jeg tillater meg å tolke ham til at urnesoddinger åpent skal møte de nye, som i sin tur bør kaste et blikk tilbake på lokal tradisjon.
Jeg anser meg som superprivilegert som har kunnet bo på Nesodden hele livet (bortsett fra mine to første leveår i England, og et par år i Oslo og i Telemark). Jeg føler meg fast forankret i det stadig utviklende «nesoddenske», og har dyp glede av å grave meg ned i lokalhistorien – som jo ligger til grunn for det vi har i dag. Fortellingene, musikken, folka. Jeg liker klangen av typisk lokale familienavn på Nesodden – og den friske pusten av alle de nye innbyggerne halvøya absorberer. De som motvirker «blind repetisjon».
Kjenner oss igjen
Hvis vi alle holder oss noenlunde innafor Kardemommeloven kan vi leve hver våre like og ulike «gode liv». Jeg tror nemlig ikke det er like mange «gode liv» som det er mennesker.
Vi er tvert imot, når alt kommer til alt, forbausende like. Derfor blir vi grepet av ukjente menneskers fortellinger, av bøker og filmer som handler om folk som har helt forskjellige bakgrunner fra oss. Vi kjenner oss igjen likevel!
Vi vil bli satt pris på, vi liker å gjøre nytte for oss, vi vil spise god mat og få presanger. Vi vil hjem til vår egen seng og familie. Vi vil at verden skal greie seg littegrann dårligere uten oss.
Og det gjør den. I alle fall Nesodden. Den trenger nemlig oss for å fortsette å være «et samfunn med kvaliteter».