Det er slagordet til Nesodden kommune, og det er overskriften på spalten som du akkurat nå leser. Som de fleste andre leser jeg fort forbi ordene, uten å fordøye setningen, uten å la det synke inn. Tanken på at dette er en utfordring til akkurat meg, rekker ikke å komme før jeg farer forbi og leser videre.
Det siste året har vi tenkt og snakket om at vi er mer isolerte og mindre sammen, enn vi var før. Vi savner hverandre og fellesskapet. Vi savner å møtes, å gi hverandre en lang god klem. Vi savner å bekrefte hverandre, og bli bekreftet som viktige i hverandres liv. Vi savner aktiviteten og hverdagene som vi har tenkt på som det gode livet. Vi savner å skape det gode livet sammen. Men vi har også nesten skapt ett nytt fellesskap i det å ha avstand til hverandre. Når vi er på butikken, eller møter hverandre på dagens gåtur, sier vi oftere hei og snakker med folk vi ikke kjenner fra før. Midt i alenetiden finner vi fellesskap i å skape noe sammen.
Ikke bli sett
Når de aller fleste av oss nå har fått en liten smak på ensomhet, og å være alene, kan vi kanskje ofre en tanke på dem som alltid opplever ensomhet som hverdagen sin, også når koronaen ikke preger hverdagen. Alt for mange opplever at hverdagen er å være utenfor fellesskapet, utenfor varmen i et godt vennskap, utenfor gleden ved å høre noen si at det er så godt å se deg. Om det er den enslige eldre personen, eller en ungdom uten venner eller fellesskap, er det like vanskelig og tungt å være alene. Det blir fort mange tunge tanker og stunder for dem som ikke får oppleve gleden i fellesskapet, og ikke er blant dem som får høre at noen er glade for å se dem.
Å bli sett
Selv er jeg så heldig at jeg får lov til å arbeide med etablering av videregående skoler for ungdom som ikke helt passer inn i den ordinære skolen, eller inn i A4-samfunnet. Det er fantastisk moro å se hvordan ungdom som sliter med å finne sin vei vokser på å bli sett. Da mener jeg ikke å bli sett som i å bli sett av politiet fordi de gjør noe galt, eller bli uglesett av andre ungdommer fordi de ikke passer inn i gjengen, eller bli «sett» av foreldrene som mislykkede fordi de ikke klarer å leve opp til foreldres forventning og håp. Eller i verste fall bli sett av lokalavisen fordi de har gjort noe galt. Nei, jeg mener å bli sett av lærere, medelever, foreldre eller naboen som et medmenneske og bli akseptert og elsket som et menneske med alle de sår og mangler som den unge bærer på.
Å møte elever i en skole hvor de aller fleste enten ikke kom inn i, eller har falt ut av, en ordinær skole er en opplevelse til ettertanke.
Å se de samme ungdommene som etter et par år har fått snudd livet opp ned fordi de ble sett på riktig måte når de trengte det, er en fantastisk opplevelse. Å se den stolte ungdommen på vei ut i livet med papirer som viser at han her både kan og vil, er ubeskrivelig.
«Jeg ser deg»
Om det gjelder unge eller gamle kan vi bidra litt til å skape det gode livet på Nesodden ved å bli flinkere til å si til hverandre: «Jeg ser deg, du betyr mye for meg, jeg vil gjerne være din venn.» La oss ta med oss erfaringen fra koronaåret og fortelle hverandre at alle betyr noe for noen.
Da er vi med på å skape det gode livet på Nesodden!