Med Europa i Fokus sin kunnskap om romfolket og deres kultur, har vi gjennom alle disse årene manøvrert etter behov og vår mulighet til å hjelpe. Siden området består av over 60.000 fattige, er behovet for hjelp alltid større enn hva vi med våre midler kan klare. Men stolte er vi over at vi gjør noe der folk bor.
Hele livet blir en kamp, og her starter det fra barna er ganske små. Kampen om å overleve må læres i ung alder, for myndighetene bryr seg ikke. Barnas rettigheter er et ukjent begrep, og ofte ser man barna slå hverandre som en del av leken uten noen reaksjon fra voksne. Dette er de vant med hjemmefra. Ingen her kjenner til begrepet familiefrokost, for det har de ikke plass til.
Mange familier kommer i svært vanskelige situasjoner når vinteren kommer. Muligheten for jobb virker umulig, så ofte blir det å samle metallbiter, papp og plast den eneste legale jobben de kan gjøre. Noen ser ingen annen utvei en prostitusjon eller salg av rusmidler.
For å få handlet mat blir man nødt til å krite om man ikke har penger, men betingelsene er harde og klare. Betaler du ikke gjelden, er du ille ute. Noen blir kidnappet og holdt som gissel til man har betalt inn gjelden – med høye renter og ofte det dobbelte av gjelden. Det er ikke uvanlig at ofrene blir tvunget til prostitusjon eller tigging for å tjene inn gjelden. Dette kjenner vi igjen fra et tilsig av tiggere fra Øst-Europa også her til lands.
Det finnes dem i Bulgaria som velger å reise til utlandet for å arbeide inn penger, slik at de slipper å bli ofre for lånehaiene. Dette har også sin skyggeside. Ofte blir barna igjen hjemme og overlatt til seg selv. Det er ikke ukjent at barn ned i 8-10 årsalder har måttet klare seg selv, og i tillegg ha ansvar for yngre søsken. Noen få er kanskje heldige og har besteforeldre som lever og kan se til barna.
Dette er en brutal verden, og helt ulik vår hverdag i Norge.
Noen kan tenke at det å dele ut mat ikke er noen god langsiktig hjelp. Man spiser og blir sulten igjen. Slik er det for oss alle. Men for dette folket handler det om så mye mer. Det å få tildelt ett næringsrikt varmt måltid til sin familie kan være det ene livsviktige måltidet. Det letter familiens kamp om å skaffe penger til mat, og det gir barna en større trygghet. Foreldrene slipper kanskje å dra utenlands for å jobbe inn gjeld, og får heller tid til sine barn.
I løpet av årene som har gått, har vi opparbeidet oss et tillitsforhold til romfolket, og de utrykker stor takknemlighet. Myndighetenes tilstedeværelse eksisterer ikke, og den daglige kampen om integrering i samfunnet synes håpløs. Hva kan vi da gjøre? Vårt hovedmål har vært å gi barna en verdig barndom, med mulighet til lek og læring. Med skolen vi åpnet i 2013 har mange barn fått mulighet til nettopp det. For veien ut av fattigdom går gjennom skolegang.
Nøden vi ikke så
På nyåret hadde vi samlet inn penger nok til å kjøpe en varebil. Koronasituasjonen har også i Bulgaria tatt liv og satt familier i en vanskelig situasjon. Mange som baserte sin inntekt gjennom tildelte dagjobber, mistet denne muligheten ved lockdown. Fra mars i år så vi derfor behovet for å øke matbudsjettet.
Siden skolen og matutdelingen på senteret ble stengt ble det igangsatt organisert utkjøring av mat. Bil ble et viktig verktøy for også å nå ut til de som bor avsides. Ved hjemleveringen av mat oppdaget vi en skjult nød. Syke og handicappede satt eller lå i sine enkle hjem, og var sterkt preget av ikke å ha mulighet til å skaffe seg livsviktig næring eller få annen hjelp. Selv om man bor tett og kjenner til hverandre, er frykten stor for smitte og risikoen er stor for spredning. Derfor var mange syke og handicappede skjermet for å unngå smittefare.
Med ny kunnskap om denne gruppen har vi nå igangsatt levering av mat på døra. Med omstillingen av vårt daglige arbeid som koronarestriksjonene nødvendiggjorde, har vi sett behov som vi ikke var klar over før. Det å være med i et slikt arbeid krever at man alltid må være åpen for justeringer og nye utfordringer. Vi lærer noe nytt hver dag, og det er ikke alltid våre egne forslag til tiltak som hjelper flest. Bilen kom gjennom et rop om hjelp til å lette arbeidet med matutkjøring. Og, som nevnt, på denne måten fanget vi så opp de svake og vanskeligstilte som var skjermet i sine hjem uten mulighet til å gå ut for å handle eller skaffe seg mat på egenhånd.
Vi er glade for å kunne hjelpe, men de som er mest takknemlige, er de som mottar din hjelp. En dag skal vi se at ting normaliserer seg i forhold til korona også i dette området, men koronapandemien er bare ett av flere utfordringer for mennesker på Søppelberget.