Bevæpnet med blokk og blyant dro jeg av gårde til min gode onkel Baltzer Løes som er bestyrer for Nesodden Elektrisitetsverk, for å benytte ham som objekt for stiloppgaven vår. Jeg traff ham i kjøkkenregionen hvor han kjempet en ensom dyst med oppvasken, hushjelpa hadde fri.
«Se det, der har vi den nye journalistspiren», sa han muntert og viste meg inn. Jeg følte at motet sank i meg og sendte norsklæreren min en vennlig tanke. En stund etter, da onkel hadde kveikt pipa og jeg sjølv var forsynt med en banan, følte jeg meg mer ovenpå igjen, og jeg gikk løs på saken:
«Nesodden Elektrisitetsverk startet i 1917, var det ikke så?»
«Det ble besluttet av herredsrådet i 1915 å få i stand et elektrisitetsverk.»
«Tok det svært lang tid å få lagt inn lys over hele bygda?»
«Vi begynte å merke opp til stolper i 1915, og det ble vi ferdige med året etter. Det var midt under Den første verdenskrig, og følgelig var det svært vanskelig med materialer. Det var umulig å få tak i kobberledninger til strekket. Til slutt endte det med at vi måtte kjøpe det helt fra Amerika. Det dekket bare 2/3 av vårt behov, og så måtte vi prøve å strekke der hvor det var størst behov og der hvor det var flest hus og utsikt til flest abonnenter. Det ble til at østre del av Nesodden ble valgt og så gikk vi i gang med arbeidet der. I august 1917 leverte vi lys på strekningen fra Hasle og rundt Flaskebekk. Det var håpløst å få kjøpt parafin den tida og mange steder hadde de ikke annet lys enn tyrifakler. Så måtte vi prøve å hjelpe vestre del av bygda også. Vi brukte jerntråd som imidlertid ble skiftet ut etter to års forløp. Og 12. februar 1918 leverte vi lys over hele Nesodden.»
«Hvor mange abonnenter var det til å begynne med, og hvor mange er det nå?»
«Til å begynne med var det 625 abonnenter. Den gang var prisen pr. kilowatt 220 kroner. I dag har vi 2300 abonnenter og nå er prisen pr. kilowatt 165 kroner. Fra 1.1.1947 vil den bli senket til 160 kroner.»
«Og hvor kjøper dere strømmen?»
«De første årene kjøpte vi strømmen gjennom Follo Kraftkrets som besto av seks Follo-bygder, fra Glommas Treskjærerier. Men så ble Follo Kraftkrets oppløst og i 1927 gikk vi over til å kjøpe strømmen fra Akershus Elektrisitetsverk. Innkjøpsprisen varierer fra 125 til 90 kroner om året. Budsjettet i dag er på over 300.000 kroner. Da vi begynte var det 13 transformatorer. I dag er det 74. Vi har ca. 27 mil lavspenningsledninger, fem mil høyspenningsledninger og omkring fire mil veibelysning.»
«Det kunne være interessant å høre hvor mange kilowatt dere vanligvis leverer om dagen.»
«Ja, det er ikke så godt å si. I begynnelsen kjøpte vi 250 kilowatt pr. dag. Nå kjøper vi 1800 kilowatt. Fast salg er fra 1 til 2.000 kilowatt pluss overforbruk og teknisk behov.»
«Sommergjestene skaffer vel et stort ekstraforbruk?»
«Ja, det er alltid størst strømforbruk i sommermånedene.»
«Hvordan er det med elektrisitetsverkets gjeld. Det meste av den er vel betalt nå?»
«Gjelda var på det høyeste i 1924. Da lød den på 650.000 kroner. Nå har vi en gjeld på 10.000 kroner. Verket koster i dag utbygd én million.»
«Under krigen var det vel svært mye vanskeligheter med all strømrasjoneringen?»
«Ja, det er sikkert. Ett år måtte vi redusere alle måleapparater 20 prosent. Senere forsøkte vi uten omregulering, men gjorde det på den måten at vi forhøyet prisen på overforbruk fra fem øre til én krone pr. kilowatt-time.»
«Det var sjølvsagt vanskelig med materialer?»
«Nesten håpløst, får en si. Og – etter krigen – er det om mulig enda verre.»
«Du har altså arbeidet ved verket helt fra begynnelsen av og har hatt rikelig anledning til å følge utviklingen?»
«Ja, jeg begynte 15.oktober 1915.»
«Og så til slutt vil jeg spørre hvordan det er med utsiktene til veibelysning i nærmeste framtid?»
«Bare det blir tilgang på materialer vil vi fortsette veibelysningsarbeidet. Men jeg vil tilføye at veibelysningen er verkets smertens barn da guttunger – og ungdom med – på tross av mange advarsler ikke kan la lyspærene være i fred, men bruker dem til kasteskiver.»
Ja, så var det ikke mere jeg hadde på hjertet. Jeg takket pent for meg og vandret hjemover igjen.
Kilde:
Sopelimen, Nesodden historielags årsskrift for 1999. Du finner også Sopelimen på internett www.nesodden.historielag.org