Rundt siste århundreskifte (1900) ble fiske stort sett drevet av fiskebruk eller fiskelag, d.v.s. at ca 5 mann slo seg sammen og fisket om sommeren. De kunne ha forskjellig yrkesbakgrunn og arbeidet med sitt fag som f.eks. snekker eller skomaker m.v. om vinteren.
I Bundefjorden kunne det være 7-8 lag, hvorav Nesset var viktigst. Ildjernet og Kavringstrand var de største på vestsiden. Bøndene eide landet langs sjøkanten, og fiskerne måtte betale avgift eller «landslott» til dem. Avgiften var satt til 3 prosent pr gårdsnummer og denne skulle deles likelig på hvert bruksnummer.
Det var også rettssak mellom fiskere og grunneier helt inne ved Nesset. Fiskerne tapte saken da da grunneieren eier på begge sider av fjorden.
Makrell, torsk og reker
Makrellfisket var det viktigste, og farkostene var stort sett 17-18 fots robåter. Fangsten ble vanligvis levert i «Borkehølet» (mellom Tollboden og Akershus festning), og fra innerst i Bundefjorden var det tre timers rotur hver vei. Dette foretok de fem ganger pr uke, så vi skjønner at dette var lenge før sjutimersdagen ble innført. Torsk var det også ganske bra med, og i løpet av en sommer kunne det også slumpe til noen få laks.
Reketråling forekom også mellom Presteskjær og Blylaget. Om morgenen var det ofte nordenvind og da seilte og drev båten med trålen sydover. Mot kvelden snudde ofte vinden seg. Da seilte og trålet de tilbake til Kirkevika hvor rekene ble kokt. Båtforbindelsen var da kommet i stand og rekene ble solgt til Carl A. Jensen i Kristiania.
Ungene drev også sin egen form for rekefiske. Der det var noenlunde landgrunt stakk de grankjepper eller helst einerkjepper (bresk) ned i leirbunnen. Etter en viss tid hadde det festet seg noen reker på hver kjepp. Disse måtte taes kjapt opp og rekene ristes ned i en medbragt håv. Senere måtte de kokes og så var det å vandre rundt til sommergjestene i håp om salg og en liten ekstrainntekt.
Brislingfiske om høsten
Om høsten ble det brislingfiske. Med datidens utstyr var man avhengig av at bunnen var noenlunde ren og slett så nota ikke skulle sette seg fast. Nakkholmrenna d.v.s. fra Nakkholmen og i retning litt vest for Tangen, var den beste plassen i Bunnefjorden. Der lå fiskerlagene i kø og ventet på tur. De kunne dra kast etter kast. Nota var 10 favner dyp og 70 favner lang. Forhandlingslinjen var fra 5-6 opptil 10 tauer (1 tauer er 60 m).
Å få dratt inn en slik not var tungt og tidkrevende. Det foregikk slik at det på midten av hver båt ble plassert en lang rund kubbe som var konisk. Tvers gjennom denne kubben var det plassert en spillpinne. Fiskeren satt og drog spillpinnen mot seg samtidig som forhalingstauet ble surret på kubben. Da det innhalede nærmet seg enden på den koniske kubben, skulle hjelpemannen flytte det inn mot midten av spillet. Mannen med spillpinnen måtte da slakke ut litt tau, og gikk ikke flyttingen fort nok, var det grov kjeft å få ettersom det var tungt å hale inn igjen en gang til. Midt på nota var det en ca 5 m lang pose (kalv) hvor maskestørrelsen var helt ned til 60 omfar (omfar er antall masker pr alen). I endene på nota kunne det være helt opp til 12 omfar.
Levert til Kristiania og senere Fredrikstad
Fangsten ble levert til datidens fiskehall i Kristiania hvor den ble lagt ned i tønner, krydret og videresolgt som ansjos, mest i Sverige. Senere ble dette fisket mere organisert. Vestlendingene hadde anlagt fabrikker for nedlegging av ansjos og sardiner, og det kom både fiskere og føringsbåter derfra.
Senere og frem til i dag ble ansjosnedlegging en stor virksomhet i Fredrikstad-distriktet, og det meste av fangsten ble fraktet med føringsbåt og med bil dit.
Rundt år 1900 kom båtmotoren for fullt: Grei, Rapp, Sleipner og Alfa m.fl., og dette var jo et enormt fremskritt. Vanligvis ble det lagt inn motorer fra 4-6 hk og opp til 9-12 hk i de alminnelige robåtene på 17-18 fot. Selvsagt kom det større motorer i større båter.
Fiskerne var ikke lenger avhengig av Nakkholmrenna og de andre kjente fiskeplassene i fjorden. De kunne nå fiske og tråle over større avstander der det var fisk å få. Redskapen var stort sett den samme som da de brukte robåten.
Trettiårene
Ondt ofte lider den fiskermann, heter det i sangen. Og det skulle bli sannhet da krisetiden meldte seg i trettiårene. Daværende regjering Nygårdsvoll forordnet en krisepakke for fiskerne hvor de fikk halvparten av båtens kostende i krisehjelp. Disse båtene ble populært kalt «Nygårdsvoller» og var å finne langs hele kysten, særlig i Finnmark. En fisker i Bundefjorden kunne den gang få en 23 fots fiskerbåt for 1.560 kroner, hvorav halvparten var bidrag.
Arthur Borgen og Sverre Rødseth var kommunens valgte representanter til Fiskebanken. Med bakgrunn i deres store lokalkjennskap skulle de anbefale eller foreslå søknaden avslått.
Bundefjord Fiskerlag
Fiskerne organiserte seg i 1934 og Bundefjord Fiskerlag ble stiftet.
Fisker Tormod Granum, bosatt i Bomansvik, var foreningens første sekretær. Dette tillitsvervet hadde han helt til foreningen ble innlemmet i Oslofjordens Fiskerlag. Styre- og møteprotokoller har han tatt godt vare på helt fra starten. Disse har historielaget velvilligst fått låne til kopiering og er et verdifullt tillegg til vårt arkiv. Ishindringer gjorde ofte Bundefjorden usikker som fiskehavn. Båtene måtte derfor stasjoneres i åpent vann på vestsiden. Tungvint ble det å skulle krysse Nesodden for å komme til og fra båten. Granum tok konsekvensen av dette og bosatte seg i Drøbak. Han er nå vel 80 år og med en fantastisk hukommelse. Det er han som har fortalt dette over mange kaffekopper i sitt hyggelige hjem.
Han var også med på Oscarsborg i 1940. Første gang han ikke klarte å komme inn i Bundefjorden p.g.a. is, husker han også meget godt. Da måtte han fortøye og overnatte i nærheten av oljetankene på vestsiden. En eldre kone som bodde i nærheten advarte ham da med følgende: «Nå kan du legge deg rolig og avslappet til å sove, men du kan risikere å våkne ‘dau’ langt ut på fjorden i morgen tidlig.»
Isloser
I kalde vintere var det fiskere som måtte være isloser, d.v.s. de skulle merke med grankvister kjøreveien over fjorden. Det var faste utkjøringsplasser som måtte være slette for bøndene som skulle bl.a. også levere høy- og halmlass til hovedstaden.
På Bekkensten var det fast rasteplass for hest og mann. Der var det ikke sikkert for annet enn at det vanket både øl og sterkere saker. En gang det satt en del bønder og pratet og hygget seg, kom også islosen innom. De skulle vel ha det litt moro med ham, og den ene slengte da ut: «Der kommer den ‘bedritne’ islosen. Her er det ‘kluter’ nok til rengjøringen.
Kilde:
Sopelimen, Nesodden historielags årsskrift fra 1991
Du finner også Sopelimen på internett: www.nesodden.historielag.org