En torsdags formiddag går jeg de 123 trappetrinnene ned skrenten mot Kavringstrand, til huset til Laila Fjellberg. Allerede på turen merker jeg at denne damen imponerer meg, for det er ikke alle 90-åringer som går så mange trappetrinn hver gang de skal ut av huset.
Laila tar smilende imot meg og inviterer meg inn på kaffe. Utsikten fra stua er nydelig, med panoramautsikt utover fjorden. Et stort bjørketre står i sin gule og grønne fargeprakt og vaier svakt i vinden. Laila setter stor pris på treet.
– Det er jo så utrolig å se den variasjonen! sier Laila engasjert. – Jeg har fulgt dette treet nå gjennom årstidene, fra det grønne til det gule. Og nå når solen skinner, det er helt utrolig! Jeg kan jo sitte og bare se på det treet.
Tilfeldigheter
Laila er opprinnelig fra Oslo, men har bodd mesteparten av livet på Nesodden.
– Jeg kom til Nesodden for 60 år siden, forteller Laila og fortsetter: – Moren min satt på båten, og så traff hun en malermester som restaurerte og ordnet nye boliger. Ved hennes hjelp skrev hun meg og mannen min inn i et borettslag på Nesodden, og sånn havnet vi her. Det var ingen tilfeldighet, sier Laila bestemt. – Sett i et videre perspektiv så skulle vi hit!
– Trives du på Nesodden?
– Ja, veldig, veldig, veldig! svarer Laila engasjert.
Huset hun bor i nå har vært familiens hjem i mange år. Laila og mannen hadde fem barn, og etter at mannen døde for tre år siden, har Laila bodd alene i huset. Den ene sønnen bor i et annet hus på tomta. Over halve livet har hun bodd i drømmehuset sitt.
– Jeg tror det er 50 år nå. Det var jo et sommerhus, så det ble bygget ut og ordnet og satt i stand, forteller Laila. – Vi flyttet fra blått badekar i velstand, til at vi stod i dokø her. Det var så vidt vi fikk plass her inne, men vi angret ikke. Kan du få det noe bedre? spør Laila entusiastisk og viser med armen utover den fantastisk sjøutsikten og de vakre trærne med høstfarger.
Juletradisjoner gjennom livet
– Har du noen juletradisjoner?
– Ingenting, kommer det kjapt fra Laila. – Ingenting, gjentar hun og fortsetter: – De siste årene har jeg forbarmet meg over en venninne som ikke har noen, så jeg har gått til henne. Det eneste jeg bestemmer meg for er at jeg skal en tur til venninnen min. Laila husker tilbake på når barna var små og hvilken glede det var da. Nå er livet i en annen fase, og jula ser annerledes ut.
Barndomsjulen til Laila var også preget av medmenneskelighet og det å se andre.
– Jeg var enebarn og faren min var formann i idrettslaget BUL, Bondeungdomslaget i Oslo, i 25 år og fikk hedersmedalje. Han ringte til dem som satt hjemme og fikk dem hjem til huset vårt, de som var ensomme og de som ikke hadde noe. Han var en sånn som favnet alle og gjorde det hyggelig. Han tok fram fenalåret og gav plass til dem som ikke hadde noen. Jeg tror det er veldig viktig! understreker Laila bestemt. – Det er viktig at man ikke bare sitter og diller med seg selv i sorg og fortvilelse, men at man finner ut hvem som er ensomme og hvem som trenger én å snakke med. Og det må være naturlig!
En annen ting Laila gjør for å glede andre i jula er å male julekort som hun gir bort. På spisestuebordet ligger det flere framme.
Fornyelse av tanken
Laila har levd et langt liv og er en dame som fortsatt liker å bli utfordret, diskutere med folk med andre meninger, og tenke på mer enn bare de daglige gjøremålene.
– Spør meg om noe vanskelig noe! sier Laila og ler godt. Hun hører mye på radioen, spesielt programmet «Drivkraft».
– Jeg synes det er spennende å høre på Drivkraft på radioen. Den timen er satt av fra klokken 11. Programlederen er veldig flink til å intervjue og høre andre menneskers meninger, forteller hun.
Laila er opptatt av å fornye tankene og å utfordre sitt eget tankemønster:
– Jeg er opptatt av å fornye tanken når man våkner om morgenen, og ikke vikle seg inn i repetisjon hele tiden, men å strekke tankene sine og se hva man orker. Jeg orker jo ikke så mye nå lenger, sier Laila med et lite smil. – Jeg brenner jo for at ikke tanken skal løpe løpsk, men at du har tømmer på den. Man må spørre seg: Vil jeg være med på dette nå? Vil jeg forfølge den tanken nå? Er det noe verdt det jeg sitter og grubler på nå? Eller skal jeg finne noe nytt i en bok? Det er viktig at man er observant på hva man sender ut av tanker hele tiden. Det er ikke noe lett, sier Laila.
90-åringen liker å diskutere med barnebarna og høre deres tanker:
– Det er så deilig at det er barnebarn som går fremover og skjønner mere! sier hun fornøyd og fortsetter: – Vi lever ikke evig, så nå må jeg bare sortere opp for den verden jeg skal forsvinne fra, så det blir rolig når jeg dør. Det høres litt dramatisk ut, sier hun med et lite smil.
Ensomheten
Når man kommer opp i en alder av 90 år er det ikke lenger så mange i hennes tidligere omgangskrets som fortsatt er med lenger. Ensomheten kan fort melde seg, og Laila har kjent på dette.
– Jeg tror ensomheten er veldig i fokus for veldig mange, sier hun. Laila er opptatt av hvordan man forholder seg til ensomheten. At man ikke stimulerer den for mye, men jobber med tankene man har rundt ensomhet. – Det er viktig å ta tak i ensomheten på en eller annen måte. Ikke la den bli så stor at du blir inni den, at du blir i den bobla der og vet hverken inn eller ut, sier Laila, og fortsetter:
– Ensomheten må jo være der, og jeg må jo kjenne på ensomheten, men hva kan du leve med av ensomhetsfølelse? Skal du sitte i time etter time og tenke på det, eller skal du få lov å gi deg selv et kvarter til å tenke på det. Nå kan jeg se på klokka og ta et kvarter, ferdig med det… Kanskje det er en måte å gjøre det på? spør Laila undrende. – Det er spennende egentlig!
Laila har opp gjennom årene skrevet flere tekster, og hun deler en av dem som handler om ensomhet:
Ensomhet er en uforklarlig følelse
Det at du føler du står alene med dine tanker
Da må du ta en skikkelig gjennomgang hvor du kan hjelpe deg ut av det selv
Du skal ikke være i den vonde tankeverdenen
Kjenn på hvordan tankene løper i gal retning
Det går heldigvis i bølger.
Du våkner opplagt og så daler du ned i følelser som får deg ut av balanse
Er det andre du tenker på som får deg i en annen uforklarlig sinnsstemning?
Vi er jo omgitt av andre mennesker som går inn og ut av livet vårt.
Hvordan skal du beskytte deg selv?
Det krever å sette ord på tankene
Fyll livet med å tenke på andre som trenger det.
Kanskje ved å fortelle hvordan vi kan hjelpe hverandre.
Ta godt vare på de gode venner som gir deg det du trenger.
Du blir løftet opp av blikket.
Det har vært en interessant og hyggelig formiddag hos Laila og jeg tar beina fatt opp de 123 trappetrinnene igjen, nok en gang imponert over den spreke 90-åringen, sprek både i kropp og sinn.