For en del år siden var jeg på reise med en ungdomsgruppe som blant annet besøkte forskjellige skoler og skoleklasser for å snakke om tro. I et klasserom i en liten by sør-øst i Sverige satt rundt tyve åtte-åringer da vi introduserte Jesus og spurte om noen hadde hørt om ham. Noen nikket, men mange var avventende. For å hjelpe dem litt videre var det en av oss som sa: «Jesus var han som ble født på julaften og døde i påsken». Da kom det spontant fra en liten gutt: «Han blev inte gammal!»
Jesus ble heller ikke særlig gammel, ikke i nåtidens målestokk, i alle fall. Riktig så ille som den lille gutten så for seg var det ikke, men å dø i starten av trettiårene er tidlig. Likevel er det ikke mange personer som har utrettet mer i løpet av et liv enn Jesus. Heller ikke er det mange som har satt så dype spor, blitt sitert i så stor grad, hatt så voldsom innvirkning på våre samfunn og fått så mange etterfølgere. Til tross for Jesu storhet i livet, sa han selv at det ikke var å leve, men å dø som var hans viktigste oppgave.
Kvelden Jesus ble tatt til fange sier han til sine venner: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg», og med ansiktet mot jorden, i intens bønn, gjentar han igjen og igjen: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi.» Jesus vet at hans største oppgave ligger foran ham. En oppgave han tidligere på kvelden har oppsummert med følgende ord: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.»
Hovedbudskapet i den kristne tro er ikke alt Jesus sa, men hva han gjorde. Og alt han sa og gjorde, mens han levde, var i stor grad en demonstrasjon og forklaring på hva som skulle skje ved hans død og oppstandelse. «Hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker,» kan vi lese i ett av Paulus-brevene i Det nye testamente.
Død kan vi forholde oss til. Det skjer rundt oss i altfor stor grad. Vi vet at vi alle må dø. Oppstandelse, derimot: En absurd tanke!
Kanskje, men om vi tenker oss om, så skjer også det rundt oss akkurat nå! Det som er dødt blir til liv. Det visne gresset som ligger begravet under is og snø, de bare grenene på bjørka, de knekte kvistene på bringebærbusken i hagen, det tørre frøet som falt i jorda fra forrige sommers blomster. Hadde jeg sett alt dette for første gang, uten den erfaring og den kunnskap jeg faktisk innehar, hadde jeg nok ikke trodd at innen kort tid vil det vokse frem nye skudd på bærbusken, bjørka vil få friske blader og gressplenen vil være grønn og frodig ispedd altfor mye løvetann!
Jesus visste at det ville være vanskelig for oss mennesker å tro på en oppstandelse. Også for disiplene var dette krevende, enda de levde tett på Jesus og så ham utrette mirakler, ja til og med vekket folk opp fra døden! Jesus begynte tidlig å forberede sine venner på det som skulle skje. En gang sa han: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Og her er vi ved kjernen av det kristne håpet: Fordi Jesus døde, overvant døden og gjenoppstod, banet han vei for at også vi kan eie håpet om et liv etter døden.
Paulus, som først møtte Jesus etter oppstandelsen, forklarer dette på følgende vis (og dette er svaret på hans påstand om at «hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker»): «Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.»
Den mest kjente kristne påskehilsen syder derfor av seier, glede, undring, forventning og fremtidshåp: «Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!»