Denne hilsen er skrevet av Roxana Dancovici som sammen med mannen Marius driver hjelpearbeidet som Aksjon Søppelberget støtter.
Hei, jeg heter Roxana, og sammen med mannen min Marius driver vi en liten veldedig organisasjon i Romania ved navn «Pater Noster» i byen Ploiesti. Byen ligger 60 km nord for Bucuresti, hovedstaden i Romania. Vi har vært gift i 40 år, vi har én sønn og ett barnebarn.
Historien vår startet egentlig for 20 år siden. Da var det som Gud åpnet øynene våre, og vi så veldig mange behov rundt oss. Det var da vi bestemte oss for å gjøre noe med det. Vi ønsket å gjøre alt vi kunne for å hjelpe mennesker rundt oss. Det var lett å ta den avgjørelsen, men fant senere ut at det var litt vanskeligere å gjøre det. Men her begynte eventyret.
Vi startet den nevnte veldedige organisasjonen i 2006, og siden har aktiviteten vår vokst for hvert år.
Først fengselstjeneste
Vi startet med fengselstjenesten først. I kvinnefengselet fant vi ut at mange kvinner der overlot barna sine i barnehjem eller i svært vanskelige familieforhold hjemme. En håpløs situasjon som knuste hjertet vårt.
Vi begynte å oppsøke barnehjem, på den tiden i Romania var det mange av dem, for å prøve å forbedre forholdene i disse hjemmene. Det var viktig for oss å vise barna at noen elsker dem uansett – og få dem til å smile. Og barna smiler til oss og klemmene deres er uvurderlige.
Ut på gatene
Så går vi ut på gatene i Ploiesti, og der finner vi mange barn, men flest voksne. De sliter med kulde om vinteren og sult hver eneste dag. Alt vi kan gjøre er å gi dem mat to ganger i uken, gi dem klær og hjelpe barna til å gå på skolen.
Hvert år dør folk på gata, selv i år mistet vi en mann vi har kjent i 10 år, han het Andrei. Da vi møtte ham, var han på gata i Ploiesti. Han ble født i en by nord i Romania, og han var en tung alkoholmisbruker. Andrei mistet familien sin, kone og to barn, i en bilulykke. Han mistet alle i løpet av én dag. Hele livet ble snudd opp-ned, og han følte at han ikke hadde noen grunn til å leve lenger. Da han kom til senteret vårt følte han seg som hjemme i en familie. Det var noen som endelig brydde seg om ham. I vinter døde han alene, på den kalde benken. Men vi har et håp om å møte ham igjen i himmelen.
«Håpets barn»
Vi oppdaget at i byen vår er det en landsby kalt «Dallas». Et sted med små skur bygget av papp og skrap, uten innlagt vann, strøm, veier og toaletter. På dette stedet er det mer enn 30 barn, 23 familier nå, og landsbyen vokser. Nok en håpløs situasjon. Vi drar dit så ofte vi kan, og vårt ønske er å støtte barna så de overlever under de vanskelige forholdene, og være med å forandre livene deres.
«Håpets barn» er en gruppe på 25-30 sigøynerbarn som vi ønsker å ta vare på i en periode av deres liv. Under pandemien ga vi dem mat, og vi har begynt å gi dem dataundervisning som en støtte for skolen. Dette gjør vi etter skoletid. To grupper, to ganger i uken, to timer pr. dag. Det er så mye håp med disse vakre og flinke barna.
Det er mange historier å fortelle. Historier uten ende, triste historier og glade historier. Men i alt som skjer tror vi på Guds beskyttelse og et liv fullt av håp.