En dyster tirsdag kveld i februar. Tåken ligger tungt over Nesoddlandet. Gatene er tomme, snøen på hell, isen tykk. Våren synes langt unna. Jeg hører en hund gjø i det fjerne. Men oppe på Gjøfjell skinner et lys. Det stråler fra lysekronen i kirken. På kirketrappen duver gjennom døren, flerstemte klanger som vitner om liv: «Just another day He’s blessed us to see!»
Opptur har tatt turen for å sjekke om det stemmer. Er det sant at man hører stemmer fra Gjøfjell kirke tirsdag kveld i oddetallsukene? Nesodden gospelkor? Hva er dette for en gjeng? Kunne det vært noe for meg?
Det er pause i øvingen. 15 minutter fra nå. En sjanse til å høre med dirigent Guro Høgne, akkompagnert av ledelsestrioen Marie Therese Wehmer, Anne-Helene Haaland og Jon Anders Anmarkrud som ofrer pausen ved alteret der bakerst i koret for å opplyse Opptur. Fra våpenhuset i andre enden av kirken høres energisk slabberas med pauseprat. Duften av kaffe, godbiter og sprudlende passiar fyller hele skipet og blir hengende høyt under kirketaket.
– Hvorfor synge i gospelkor, er det ikke nok med dusjen?
– Sangglede! utbryter de nærmest i kor. – Å få til noe sammen, sier en tenor. – Å skape noe sammen. Følelsen av fellesskap. Det gir en spesiell energi.
Nå er de på gli: – Og så er det så flotte tekster, vakre ord!
Dirigenten forteller: – Vi som kjører «kor-bilen» fra Tangen til øvelse på Gjøfjell, da er det alltid så stor stemning i bilen på vei hjem!
Flere akklamerer: – Man blir glad, rett og slett!
– Og nyere forskning viser at man holder hjernen yngre! skytes det inn fra en begeistret bass.
Men hvordan oppstod Nesodden gospelkor?
I begynnelsen (altså i 2018) var det tre driftige damer som ville skape noe felles blant menighetene til Den norske kirke på Nesodden. Kor? Hvorfor ikke? Det fantes mye sang allerede på disse kanter, men ikke gospel. En slags nisje i markedet ville kanskje noen mene. Koret skulle være for voksne, et lavterskeltilbud. (I motsetning til Drøbak, der de kjører opptaksprøver og de øver så det støver). Her holder det med annen hver uke, folk er opptatt med sitt. Ti øvinger per semester, pluss konsert.
Koret teller i dag rundt 35 struper som spenner fra under 30 til over 70 år. De kommer fra alle kirker – og kriker og kroker på Nesodden. Mye skjer på Tangen i nord, men gospelkor, det skjer ved sydligere vann, på Fagerstrand.
– Det måtte bli gospel, innrømmer dirigenten med et lurt smil.
Som en av koristene som var med fra starten hadde hun holdt igjen en god stund allerede, ligget lavt i terrenget, men da dirigentjobben lå brakk i 2019, var hun ikke vond å be.
– Glede og rytme, ikke bare salmer, sier «Gospel-Berta», som hun kaller seg selv.
Hun kikker seg takknemlig rundt i rommet. Kirke og menighetshus stilles til disposisjon til koret.
– Flott gospel-akustikk her!
– Unnskyld, men er dere ikke litt få menn..?
Dirigenten blir ivrig nå: – Når det gjelder amatørkor så er det vanskelig å få med mannfolk. Den dagen du finner et kor med fifty-fifty menn og kvinner så si ifra! Sånn sett, det at vi har minst tre tenorer og fire basser er himla bra til å være et blandakor. At vi har guttestemmer er veldig fint også for damene, for da får vi alle de fire stemmene. Men vi ønsker stadig flere gutter!
– Hva kreves for å bli med i koret?
– Egentlig ingenting, men man må ha lyst til å synge! Her er det sangglede som gjelder. Alle er velkommen, det er viktig. Man trenger ikke å kunne noter. Vi øver mye uten noter, går rett på utenat. En annen ting er at man ikke trenger å være bekjennende kristen for å være med i koret. Vi har ateister, vi har alt mulig. Men man må orke å synge ordet Jesus, for vi priser Jesus, det er det vi gjør. Man må klare å synge de sangene og tekstene.
Kor i koronatider
Prøvelser kan bringe frem et kor sin sanne karakter. Da pandemien festet grepet ble alskens kor land og strand over uglesett, uthengt og utpekt som potente smittebomber av Høie og hans herrer. Etter å ha vært strupet til individuelle hjemmekor i perioder, ble det omsider lov å treffes på to meters avstand igjen. Slik skulle også Nesodden gospelkor gjenoppstå:
– Vi delte oss inn, tre i hver benk, annenhver rad nedover kirkegulvet. Det som var bra da var at hver enkelt måtte stole mer på sin egen stemme.
Da de omsider smeltet sammen igjen opplevde koret et løft. Stående på nytt side om side og bære hverandre, det var slående. Klangen var bedre enn noensinne.
– Det var gåsehud, tårer i øyekroken, klump i halsen. Etter det er vi bare blitt mer og mer samstemte.
Andektig avslutning
Plutselig er pausen over. Dirigenten med sin trio samler hele gjengen før de gyver løs på neste nummer. Mer terping må til før det sitter. Stemmene skal slipes før de veves sammen igjen.
– Bassene, hvor er dere? Dere kommer opp på den tredje, ikke sant? Tenorer, få høre! Ja, nei, jo? Tenorer, kom hit og still dere i ring rundt flygelet! La oss ta det et par ganger til: og en, og to, og…
Take me to the water!
Take me to the life-streaming water!
Take me to be baptised
In the name of the Father!
In the name of the Son!
In the name of the Holy Ghost!
Forever, ever, Amen!
Det er ikke mulig å stritte imot lenger. Hele koret svaier, føtter stamper i gulvet. Hender i været. Noen knipser, flere klapper. Hoder som bølger. Nå sitter det. Stemmer, sang, piano, kor, dirigent, vegger og tak, kirke; en hel halvøy er blitt til en. Mer gospel enn dette blir det ikke på Gjøfjell i kveld, på hele Nesodden i kveld.
En ny øvelse går mot slutten, men først en andektig avslutning. Koret har satt seg og lytter i stillhet til høytlesningen, ord for dagen. Så runder de av med velsignelsen båret av tonene fra flygelet.
Gåsehud.