Reodor Felgens ukjente bror
Du kjører nordover i medvind en maidag midtveis på Midtveien på Nesodden. Fra bilradioen strømmer gamle melodier. Du lar deg rive med i et par rasende rallysvinger gjennom skogholtet, forbi Granerud snuplass med «Blostrupmoen» hakk i hæl. Så bretter landskapet seg ut forbi Franzefoss med vide jorder og høy solfaktor. Da slakker du instinktivt på gassen og lar fartsfantomene bak bare fare forbi.
Nå legger du merke til hvordan vinteren for lengst har kapitulert, blomstene i veikanten kappes om å ønske deg velkommen. Det er da du får øye på et lite skilt i enden av sletta der det står: «Frank’s Skipssmie». Tør du stoppe og slå av en prat?
Åpenbart! I solveggen på terrassen sitter Reodor Felgens ukjente bror i egne tanker med en kopp kaffe i hånden. Hvor lenge han har sittet der er det ingen som vet.
– Det har blitt noen år, sier Frank Hansen. – En gang skulle vi feire 25-års-jubileum her, da fant vi ut at det allerede var gått 27 år siden vi kom opp hit.
Nå har mannen rukket å bli 70. Det er rundt 50 år siden han startet for seg selv. Frank forteller villig vekk fra sitt liv.
Nevenyttig
Frank har alltid vært en nevenyttig kar. Alt i tenårene var han i arbeid etter skoletid inne i Oslo. Han begynte «på gølvet» i et firma som produserte keramiske ovner for skoler rundt om i kongeriket. Det hendte stadig at ovnene brant ned. Med sitt rykende ferske førerkort i hånden ble Frank sendt land og strand rundt for å bygge dem opp igjen. Det tok som regel to dager, og så tilbake til Oslo. Slik gikk dagene i sus og dus. Men vinteren kunne være streng, og på vei til jobben i dyp snø og dårlige sko kunne Frank se formannen kjøre forbi hver dag på sin høye hest uten å stoppe. En dag fikk Frank nok. Adios, kast loss!
Kavringen og Hallangen
Så en vakker dag dukker Frank opp på Kavringen. Da hadde han allerede vært «litt rundt om», støpt noen skipsskrog her, sveiset litt der, levd livet.
– Noen akademisk grad, karakterer og papirer får du ikke fra meg, sier Frank med et lurt smil. Sveisingen hadde han lært seg i pausene. På motorsenteret på Kavringen fant Frank sin plass, med installasjoner av båtmotorer, reparasjon av propeller og bytte av glass. På land fant han et gammelt, fraflyttet hus. En aldri så liten fireårskamp med kommunen, og Frank fikk utvidet med anneks, alt fraktet sjøveien. Sol og salte bad, kone og barn.
Men bakken fra sjøen og opp til Tangen var lang og hard for en kar som stadig gikk og bar for alle andre. Nå ville Frank starte for seg selv. Etter en sving på et par år innom Hallangen fikk Frank omsider fatt i sin egen skipssmie på Midtveien slik den står der i dag, i det som tidligere hadde vært både bruslager og sliperi og sag. Tenk, nå var Frank endelig fri og frank.
Lange dager og netter
Dagene, som kunne bli lange når man driver for seg selv, ble som oftest til kveld, kveld ble til natt, og jaggu holdt ikke Frank på lell. Lyset i smia var slukket noen timer mens maskinene hvilte, og så var det på’n igjen neste morgen.
Det var avtaler, leveranser og tidsfrister som skulle holdes. Bestillingene rant inn og hjulene gikk rundt. Digre maskiner i smia kunne behandle metall som smør, tilpasse jernrør, bøye en metalldør, slipe bort rust og gørr, slik at ting og tang og alt Frank tok i ble enda bedre enn før.
– Jeg er nok ingen businessmann, jeg har blitt lurt så mange ganger, men jeg sover fortsatt godt om natten, sier Frank med et alvor i blikket.
Felgens ukjente bror
En dag banket sokneprest Georg Børresen på Franks dør. Han hadde visst noen profane ideer på si, som han sa. Sammen la de hodene i bløt, og den ene oppfinnelsen etter den andre var født, som «AutoSock» som kunne sko biler uten kjetting på glatta. Siden ringte Norsk institutt for luftforskning som trengte å tilpasse en oppfinnelse som kunne fange og måle nedbør.
– Jeg begynner aldri rett på en jobb, sier Frank. – Jeg må alltid gå og gruble litt.
Slik skapte Frank seg et navn som seg hør og bør. Frank som kunne fikse alt mellom himmel og jord: Reodor Felgens ukjente bror.
Mest i ny og ne
Nå jobber Frank mest i ny og ne og for moro skyld (som «han som jo egentlig har slutta»), og regner hver jobb i en særegen valuta: antall middager han kan bestille seg lokalt.
– Snart er alle småverkstedene lagt ned, sier Frank og sukker. Solen har senket seg over Midtveien midt i mai. Et rådyr blir stående urørlig i jordekanten og lytte.
Skulle du komme forbi, kan Frank fortsatt sveise, smi og svi ethvert apparat du måtte brenne for. Eller en uformelig grill du har liggende på tegnebrettet, et nytt ben til en stjernekikkert, you name it. Kanskje har du et kunstprosjekt av stål og rør ingen andre vil ta i. Da vil du snart se at Frank er din beste venn.
Jo, jeg er temmelig sikker på at du stopper innom en dag. Dere slår av en prat. Utveksler noen historier. Kanskje hadde du noe som kunne trenge litt sveising, kanskje ikke. Sånn er det på Nesodden. Sånn er det hos Frank’s Skipssmie på Midtveien.