Fra gammelt av lå Nesoddens bygdesenter i området rundt Nesodden kirke. Markedsplassen var Konghelle oppe ved Løesgårdene, og senere Torvet. Mellom disse gikk Løeshagaveien.
I dag er området blitt boligfelt og asylmottak. Men tidligere var Løeshagaveien en fredelig landsens kjerrevei med noen få hytter og husmannsplasser.
Tenk deg at du rusler nedover Løeshagaveien en sommerdag for omtrent to hundre år siden. Rundt deg ser du skog, blomsterenger og små åkerlapper. Halvveis nede i veien passerer du ei lita stue med en kålhage. Ved grinda møter du den gamle husmannen Peder Hansen Løespladsen, som bor sammen med søsteren Dorthe. Stua hans heter Skolemesterhytten – for Peder er den ene av Nesoddens to lærere. Peder og Dorthe har ingen naboer. Men dette forandret seg utover på 1800-tallet. Det kom flere husmannsplasser, og på kartet fra 1879 har Skolemesterhytten byttet navn til Løeshagen. På denne tiden var det Johannes Hansen Løeshagen og Ellen Pedersdatter som eide stedet.
Johannes Løeshagen var rodemester for fattigkommisjonen i den søndre kretsen. En vintermorgen i 1872 måtte han ta seg av ei ung jente som het Inga. Hun hadde vært i tjeneste hos husmannen Hans Grøstad. Men denne natten var hun blitt kastet ut, aldeles hjelpeløs. Johannes sendte bud på sokneprest Welhaven. Av han fikk Inga 60 skilling, og så ville presten skysse henne av gårde før det ble flere utgifter med henne. Men jenta var barbent, så fattigkassa måtte ut med 1 spesidaler og 48 skilling til skomaker Renholsen «da hun selv ikke eide det aller ringeste, hun kunne ikke komme til Christiania for at søge sig etter Condision føren hun fikk Støvler».
Maren
Johannes bodde på Løeshagan til langt inn på 1900-tallet. Datteren Maren bestyrte gården og tok vare på sin gamle far. Senere giftet hun seg med fiskeren Anton Samuelsen som flyttet inn hos henne. Marit Jahr Evensen husker Maren som «ei gammel kjerring med rynkeskjørt og skråtobakk». Alle visste at hun tygde skrå, men det skulle likevel være en hemmelighet. Så når hun var i butikken, hvisket hun til kjøpmann Løes: «Åsså må jeg få en søt skrå». Maren var en ekte bygdeoriginal. Hun var veldig nysgjerrig og pratsom, og ungene syntes hun så ut som en heks. Hun kunne skremme livet av dem når hun stirret over gjerde i Løeshagan, mens hun spyttet skrå fra en munn der det satt igjen en eneste tann. Rundt hodet hadde hun knyttet et stramt skaut, akkurat som heksene i eventyret.
Maren døde like etter krigen. Det ble rettssak på Torvet, for ingen visste sikkert hvem som skulle arve. Leieboeren hevdet at stedet var hans. Han var en fargerik person, og kjørte motorsykkel med sidevogn. Dessuten var han Jehovas Vitne, og hevdet at man burde ha tre koner: «Når den ene furter og den andre sturer, må du ha én igjen!». Som prosessfullmektig hadde han ingen ringere enn Brynjulf Bull, den senere ordføreren i Oslo. Det hjalp ikke – leieboeren tapte saken.
Skredderstuen og Simensrud
På kart fra 1879 ser vi at det har dukket opp flere hytter. Rett ved det som i dag er Sandvold, ligger Skredderstuen. Den ble bygget rundt 1840 og ombygget i 1930.
Fattiglemmene Johanne Christensdatter og Mari Engebretsdatter bodde her i 1850-årene. Omkring 1875 overtok Kristian Johannesen og Anne Kristoffersdatter. Kristian ble enkemann, men fant seg en ny kone som var 35 år yngre. Hun het Linda Arntsdatter, og hun ble boende her lenge etter at hun selv ble enke. Folk kalte henne Linda Skredderstuen. Hun levde av å lappe og stoppe for folk, og gikk under navnet «Pusemor».
Vis-à-vis Skredderstuen lå det en liten hytte som tilhørte Løeshagan På kartet er den avmerket som Simensrud, men noen husker den som Simenstuen og Skomakerstuen. Skomakeren het antakelig Christian Syvertsen, og bodde her i årene før 1850. Han døde av kolera, 72 år gammel. Kolerakirkegården på Nesodden lå ved prestegårdens østjorde, der den nyeste kirkegården ligger i dag. Den var omgitt av et høyt stakittgjerde, og ble anlagt i 1839, da koleraepidemien herjet i hovedstaden. Men Nesodden slapp nesten helt fri for koleraen, antagelig på grunn av beliggenheten. Så kirkegården ble aldri tatt i bruk, men ble jorde igjen i 1862.
Senere fikk Skomakerstuen navn etter Simen Reiersen, som var husmann her i begynnelsen av 1850-årene. Hytta ble Simensrud og jordstykket han dyrket, fikk navnet Simenstukroken. De siste kjente beboerne var Jørgen Hansen og hans kone Sofie Andersdatter. Ved folketellingen i 1900 er hun oppført som «arbeiderkone (sygelig)». Simensrud lå nok på fjellet rett sør for innkjøringen til Sandvold, og ble antagelig revet i 1914. Noen av tømmerstokkene finnes i veggen på Østvik som samme år ble bygget litt lenger oppe i hagen.
Grinda og Frognerhytta
Men også nedenfor Løeshagan dukket det opp ny bebyggelse. Grinda var husmannsplass under Røer, og av navnet forstår vi at her har det vært en grind i veien.
Det var enken Olia Ovesdatter som var «husmann» i Grinda i 1851. Senere overtok skipstømmermann Martin Kaspersen. Han var enkemann, men hadde de to døtrene Pauline og Magda boende hjemme. Pauline giftet seg og overtok etter hvert huset, men det gikk ikke bedre enn at hun fikk to barn med sin manns bror. Barna tok hun livet av, og hun satt derfor på tukthus to ganger.
På begynnelsen av 1900-taller tilhørte Grinda frøken Lysholm. Hun var en eldre, fornem dame med høy hatt, topp i nakken og lange skjørter. Grinda fungerte som posthus. Åsmund Løes forteller at de pleide å hente avisen her. Postmann Nils Andersen fraktet posten fra Presteskjær om ettermiddagen, og leverte den i Grinda. Man kunne høre han lang vei, for han pleide å tute i posthornet når han kom kjørende opp bakkene.
I mellomkrigstiden var det Carl Anton Samuelsen som eide Grinda. Han var forretningsmann i hovedstaden og drev stort med fiskeomsetning. En del av stua brant i denne tiden, og mens de kjempet mot brannen, utbrøt Samuelsen: «Hvis de bare kunne greie å redde den gamle delen, ville alt være bra». Det greide de – den gamle står der fortsatt, og er siden påbygget.
Vis-à-vis Grinda lå Frognerhytta. Her bodde skipskaptein Hans Albert Frogner, som sammen med fem andre «ere i Slutningen av 1864 uden noget spor af Fartøi eller folk bortkomne i Nordsøen». Et halvt år tidligere hadde han giftet seg med Alberta. På begynnelsen av 1900-tallet overtok E-verk-sjef Baltzer Løes Frognerhytta, og den ble revet i 1917.
Nystuen
På kartet er det også markert et hus mellom den nåværende trafostasjonen og butikken. Dette var Nystuen, som tilhørte Prestegården. Nystuen var nok aldri husmannsplass, men vi vet at den ble brukt som feriehytte i første halvdel av 1900-tallet. Fra slutten av 1920-tallet og frem mot 1950 var det Johan Oscar Olsen og familien som brukte stedet. Etter hvert ble Nystuen ganske forfallen. Den siste som bodde her i årene etter krigen, var Abraham Fjelstad, som var oppvokst på øvre Gulstad ved Burmaveien. Abraham var en bygdeoriginal – det fortelles at han pleide å bruke kjeft på trær og einerbusker – men han var ellers harmløs. Han hadde lovet sokneprest Smith at han skulle gå i kirken – da fikk han bo gratis i Nystuen. Så Abraham var fast inventar på bakerste benk i kirken hver søndag. Nystuen ble revet da E-verket bygget trafostasjon omkring 1960.
Trykket med tillatelse fra forfatter.
Tidligere publisert i Nesodden Historielags årsskrift Sopelimen 2004.
Sopelimen kan kjøpes i bokhandelen på Tangen eller leses på nesodden.historielag.org