Vi som flyttet til Nesodden rett før 1980, kunne støte på referanse til doktor Zapffe. Oftest gjaldt det ikke de to Zapffe-legene Knut og Anne-Marie som hadde kontor i Tangen terrasse. Det gjaldt Wilhelm Zapffe som hadde sluttet sitt virke som lege i 1975.
Wilhelm Zapffe begynte som privatpraktiserende lege i bygda i 1932, og var i nesten 20 år bygdas eneste lege. Først i 1951 fikk han en kollega: doktor Kvigstad.
Nesodden hadde da lenge vært uten egen lege. En lege som var sommergjest på Solberg, hadde tatt imot noen pasienter. Legen i Drøbak kunne ha noen timer i uka. Først i 1920 ble det vedtatt at bygda skulle ha egen lege, og det ble også skaffet legebolig. Men legene skiftet og flyttet raskt.
Befolkningen på Nesodden lå i begynnelsen av 1930-årene på rundt 3.200. Folk bodde ikke bare på gårdene, husmannsplassene og fiskerstuene, men det var vokst fram industri og oljeanlegg. Sommergjester, sommerhus og feriehjem hadde utløst aktivitet langs fjellsidene ved kysten. Det gav rom for butikker, småindustri og tjenesteyting.
Etter hvert kom sommergjestene opp i et betydelig antall. Antall sommergjester ble anslått å ligge på høyde med Nesoddens fastboende befolkning. Den unge nye doktoren skulle gi legetjenester til fastboende og sommergjestene. Etter hvert ble antall fastboende fordoblet ettersom Tangen-byen ble bygget ut i 1950- og 1960-årene.
Det fantes lite eller ingenting av andre helsetjenester og sosiale tiltak i kommunen utover en knepen fattighjelp. Tuberkulose- og sykepleieforeningen henstilte rundt 1920 til kommunen om å bygge et gamlehjem, «til de gamles beste», ikke en fattiggård. I 1924 etablerte kommunen gamlehjem og fattiggård på øvre Gulstad. «Fattighuset» levde videre som betegnelse til det brant ned i 1960.
Det private helselaget lønnet etter hvert en helsesøster, søster Anne, som Zapffe samarbeidet tett med. Skolelege var han også fram til rundt 1960. Jobben inkluderte også skolen på Langøyene så lenge den eksisterte fram mot 1950.
Født i Kristiania i 1901
Wilhelm Zapffe var født i 1901 og vokste opp i Kristiania, i en gård som måtte vike for Rådhusets østre tårn. Hans sønn, Bjørn, forteller at Wilhelms far og farfar var possementmakere som lagde bånd, silkesnorer og fanedusker. Den eldste sønnen overtok possementsfabrikken, mens Wilhelm fikk legeutdanning. Sommerhuset på Nakholmen knyttet dem til fjorden med bading og seiling. Zapffe var meget interessert i musikk og var en habil pianist. Så viktig var pianoet for ham at da han tok hyre som skipslege på hvalfangstekspedisjon, stilte han betingelse om at klaveret måtte om bord. Det ordnet seg ved at en lugarvegg ble revet.
I mellomkrigstiden var det fattigdom, arbeidsløshet, og store klasseforskjeller på Nesodden som andre steder. Kunnskaper om ernæring var mangelfulle. Mange bodde i glisne hus og stuer.
Nesodden hadde i 1930-årene dårlig veinett, lite kommunikasjoner, og bilene var få. Husmannsplassene lå oftest veiløst til. De færreste på Nesodden hadde telefon, og alle samtalene måtte gå via telefonsentralen på Hasle, som til gjengjeld visste hvor legen til enhver tid var. Slik var arbeidsvilkårene for den nye legen. Det går mange historier om hvordan han forserte smale veier for å komme seg rundt. Hans distraksjon var også velkjent. Mange har historier å fortelle.
Wilhelm Zapffe giftet seg i 1934 med Liv Kalager, og de fikk fire sønner. Hun hadde vært Norgesmester i svømming og studerte jus. Men nå ble Doktor Zapffe en familiebedrift. Å være legefrue innebar å være telefonvakt og forværelse og å trå til. Sjelden kunne man vite når doktoren kom hjem, eller hvor lenge han kunne være hjemme før han måtte dra ut igjen. Arbeidsdeling mellom ektefeller om hus og hjem ble bestemt utenfra. Ferievikar fantes ikke. Dette var en livsform for dem alle. Men det var en sorg for Zapffe at han ikke hadde tid til å dyrke seiling. Flere båter ble besiktiget, men han innså at Colin Archer og legeyrket ikke gikk i hop.
Rundt hjemmet ved Løes gård dannet det seg et miljø av kunstnere og kulturarbeidere som var naboer og venner. Maleren Harald Dal og kona Reidun, Nelly og Tormod Sjaamo, Odd og Elsa Hvistendahl, familien Parmann. To generasjoner Løes, Anton og Arnt inngikk i kretsen. Det var også bånd til kunstnermiljøet på Blylaget: Iben og Gunnar Havstad var blant vennene. Øistein Parmann omtaler Wilhelm Zapffe som «en terapeutisk bohem». Det fanger flere sider av hans personlighet.
I denne kretsen var det stundom fest og karneval med veggdekorasjoner på høyt kunstnerisk nivå. Etter hvert også danseskole på Ekelund ledet av fru Klem hentet fra Svaes danseskole på Drammensveien.
Nabo Marius Christiansen og Birger Karlsen på Fjellstrand bistod når bilen sviktet. Mens andre måtte kjøre på generator under krigen, sørget Arnt Løes for bensin som ble stablet godt skjult under Zapffes garasjegulv av betong. Mange ytte tjenester, ofte uten å ta seg betalt.
Bjørn forteller om hvordan han og brødrene ofte var med faren når han rykket ut i sykebesøk. De kunne være til nytte som ekstra øyne under mørkleggingen under krigen. To av dem satt på støtfangeren som ballast på den glatte veien opp fra Alvern en vinterkveld. Båtskyss fra Oksval til Langøyene med fisker Christensen var spennende. Bjørn assisterte ved å holde arm eller hode på en urolig pasient som skulle sys. Å ferdes på kryss og tvers av Nesodden til alle døgnets tider styrket kondisjonen og holdt legen frisk. Men Bjørn husker at han selv frøs i bilen mens han ventet på at faren kom tilbake ut av skogen i lommelyktskjæret.
Handlekraft og rådsnarhet var nødvendige egenskaper for en god lege. Var doktoren sent ute eller pasienten syk nok, ventet båten. For å få tak i bussen kunne han parkere bilen på tvers av veien, slik at bussen måtte vente til han kom. Han gav seg ikke når en pasient trengte innleggelse, han stod på med telefoner til ulike sykehus til en seng stod klar. Han kunne stikke innom en pasient som ikke hadde tilkalt ham eller på Gulstad for å se hvordan det stod til.
Zapffe hadde stor personlig autoritet. Bjørn forteller at han var flink til å megle i spente situasjoner som ved slåsskamp eller andre truende situasjoner.
Ettermæle
Karl J. Bjerkelund, tidligere ordfører på Nesodden skriver: «Han var aktivt interessert i alle han møtte, og det merket og forstod de. Det var denne interessen for sine medmennesker som gjorde ham til en så makeløs lege. Det var ikke på grunn av det han sa – han sa egentlig svært lite – var snarere taus og tilbakeholden, men var usedvanlig sterkt til stede.»
Ingen kan ha kjent Nesoddens befolkning som han, selv om legebesøk nok var sjeldnere enn nå. Han kom hjem til syke uansett hvor og hvordan de bodde. Han møtte også alle skolebarna. Doktor Zapffe var kjent for ikke å gjøre forskjell på folk. Det er den beste tillitserklæring.
Vi som er vant med en høyt spesialisert helsetjeneste, prøvetaking og avanserte undersøkelsesmetoder, kan undres over hvordan det var mulig for leger med slike arbeidsforhold å holde seg a jour med medisinens utvikling. Det er det ikke lett å dømme om i ettertid. Men selv har jeg for tretti år siden sittet på et legekontor med henvisning fra doktor Zapffe.
– Lever han virkelig ennå? spurte legen, og jeg skjønte at det ikke var min lege han siktet til. – Da jeg var turnuskandidat i 1968, var det en doktor Zapffe på Nesodden. Han skrev så gode henvisninger.
Dette husket han altså mange år etterpå.
Det sterkeste vitnebyrd om hva han betød for folk her på halvøya, var jubileumsgaven til ham og hans kone på 75-årsdagen. Totusen nesoddinger hadde gått sammen om en jubileumsgave for at de skulle kunne dra på jordomseiling og kompensere for ti-år med manglende fritid og ferie. Ambisjonen jorda rundt ble ikke realisert, men gaven førte til flere opplevelsesrike turer.
Kilder:
- Holm, Christian Hintze: Nesoddens historie, bind 2, fra 1800 til 1930 (Nesodden historielag, 1995).
- Lorentzen, Harald: Nesoddens historie, bind 3, fra 1930 til 1980 (Nesodden historielag, 2005).
- Bjerklund, Karl J.: Kunstnerkommunen Nesodden. Hvordan ble den til? (utgitt privat, 2005).
- Samtale med Bjørn Zapffe.
Artikkelen gjengis i Opptur med tillatelse fra forfatter. Den ble opprinnelig publisert i Nesodden historielags årsskrift «Sopelimen» i 2021.
Sopelimen kan kjøpes i bokhandelen på Tangen eller leses på www.nesoddens.historielag.org.