Nesoddtangen gård nevnes allerede i 1660-åra. I manntallet både i 1664 og 1666 er Nesoddtangen registrert som en husmannsplass under Skoklefald gård. Folkene på plassen livnærte seg vesentlig av fiske og sjøfart. I 1701 nevnes husmannen Anders som fergemann.
Av Per Nordal, «Sopelimen» 1997
Ved salg i 1806 ble Skoklefall delt i to. Den ene delen beholdt navnet Skoklefald mens den andre delen fikk navnet Hellvik. Skoklefald ble deretter kjøpt av et konsortsium og ble delt i tre gårder, Østre Skoklefald, Vestre Skoklefald og Nesoddtangen. I matrikkelen fra 1886 fikk gårdene på Nesodden de gårdsnumrene de fortsatt har. Nesoddtangen fikk gårdsnummer 4 som alle grunneiere på Nesoddtangen har i sine skjøter. Bruksnummeret i skjøtet angir nummeret på den frasolgte parsellen.
Senere har gårdene skiftet eier flere ganger og Nesoddtangen gård ble i 1875 kjøpt av Edvard Jacobsen. Edvard Jacobsens veg er oppkalt etter ham. Gården eies i dag av hans etterkommere. I 1946 kjøpte Nesodden kommune 600 mål av eiendommen og i 1948 ble Nesodden boligbyggelag stiftet. Utbyggingen på Tangen startet både i boligbyggelagets regi og i privat regi. I dag er det ikke mange ledige tomter igjen i området.
«Signalen»
Før århundreskiftet var bebyggelsen på Nesoddtangen minimal. Sommerhusene lå spredt, vesentlig i Lagbukta. Men etter hvert ble Nesoddtangen et etterspurt ferieparadis. I 1900 ble det åpnet et hotell og pensjonat, «Signalen», på det stedet hvor det i dag er bussholdeplass, parkeringsplass og båtterminal. Hovedbygningen var i 3 ½ etasjer. Spisesalen var på 100 kvadratmeter og det kunne innlosjeres 40-50 gjester. «Signalen» var omgitt av en gedigen park og fra hotellet og ned til fjorden gikk en egen tunnel.
Det var vesentlig «Christiania-sosieteten» som benyttet anlegget, men en og annen som bodde i nærheten stakk også innom. I 1914 brant hovedbygningen ned. I 1930 overtok direktør Schrumph «Signalen». Han bygget spisesal, installerte apparater og uteaktiviteter. Like ved dampskipsbrygga førte han opp et stupetårn. Det ble et blikkfang for alle som passerte Nesoddtangen. Stedet ble igjen attraktivt for Oslo-borgere.
Tyskerne innlosjerte seg i «Signalen» og frontkjempernes familier brukte stedet til rekreasjon. I1944 ble det husvære for mange av dem som ble evakuert fra Finnmark. Mange av dem ble boende på Nesodden.
I 1947 kjøpte kommunen eiendommen og den ble bl.a. brukt til skolelokaler for Berger skole. Skolen på Nesoddtangen ble først ferdig i 1955 så før den tid gikk barna på Nesoddtangen på Berger skole.
Ny vei til Nesoddtangen i 1911
I 1807 ble det norske sjøforsvaret omorganisert. Det ble bl.a. opprettet en optisk telegraflinje som bestod av signalmast med klaffer og snorer, den ene synlig fra den andre, langs Christianiafjorden. En slik mast ble plassert på Nesoddtangen. Derav navnet «Signalen».
Så sent som i 1904 var det ingen veiforbindelse nordover fra Berger til Nesoddtangen. Hovedveien sluttet et sted mellom Berger og Skoklefald. Til Nesoddtangen gikk det en smal kjerrevei som var lite brukt, vesentlig til transport av ting til og fra Nesoddtangen gård. I 1911 stod vegen til Nesoddtangen ferdig og dermed var det sammenhengende kjørevei langs hele bygdas østside. Hastigheten på veiene var 25 km i timen frem til 1928. I det året ble den forhøyet til 35 km i timen.
Hovedfergeleie
I 1978 besluttet kommunestyret at hovedfergeleiet skulle ligge på Nesoddtangen og terminalen stod ferdig i 1987. Helt siden midten av 1960-årene hadde kommunestyret drøftet om hovedfergeleiet skulle ligge på Ursvik eller Nesoddtangen.
Inntil 1892 måtte båtpassasjerer gå i land ved Lagbukta. I det året ble Nesodden Dampskibsselskab stiftet og fikk grunneiernes tillatelse til å føre opp en brygge litt nord for den nåværende «gamle brygga» og det ble regelmessig båtforbindelse med byen.
I gamle dager var det stor trafikk av seilskuter til Christiania og mange av disse ankret opp i Tangenbukta for bl.a. å spare havneavgifter inne i byen. Dette gav grunnlag for gjestgivervirksomhet med servering og overnatting. Strekningen mellom Nesoddtangen og byen kan være ganske værhard. For å komme til byen i gamle dager måtte man enten ro eller seile. Med de små og skrøpelige båtene var det lett å havarere og mange druknet.
I juli 1761 druknet Ole Nesoddtangens kone, deres lille datter og et barn fra Christiania. Ole og en annen datter satt på båthvelvet i mange timer før de ble reddet. Brennevinsbrenningen var opprinnelig fri, men var også i periodevis forbudt. Eksempelvis i 1740. Da var det sterk misvekst på Nesodden, og det ble bestemt at alle «kjeler» skulle samles inn og forsegles. Etter ransaking flere steder, bl.a. hos Johannes Nesoddtangen, ble utstyret satt til forvaring hos lensmannen. Å drive gårdsdrift på Nesoddtangen gård, hvor den dyrkbare jorda lå spredt på små arealer var tungvint. Høyjordet lå f.eks. på Store Hattløkka i Nedre Movei. På hver side av Vestvegen ble det dyrket korn. Helt til 1940 leverte gården melk til sommergjestene på Nesoddtangen.
Jernbane på Nesodden?
I 1919 ble det lansert store planer om å bygge en jernbanelinje fra Nesoddtangen til Drøbak. Målet var å få fart på utbyggingen på Nesodden. Jernbanesaken ble tatt på alvor og var aktuell i mange år og planene ble først skrinlagt i 1931.
Da antallet sommergjester etter hvert økte ble det behov for et landhandleri på Nesoddtangen, men det var først på 1930-tallet at det ble etablert et landhandleri på Granholt, og da bare om sommeren. Granholt het tidligere Stubbebråten. Her var det sandtak med utmerket sand som ble brukt over hele Nesodden. Like før krigen åpnet Hans Granberg helårs landhandleri på Granholt. I 1949 kom det ny eier som drev stedet frem til 1990. Da var det «kroken på døra». Butikken hadde lidd samme skjebne som så mange andre nærbutikker. I lokalene er det i dag andre forretninger, men ikke landhandel.
«Tangen sentrum» ble stiftet i 1954, men det tok fire år før første byggetrinn stod klart. I mellomtiden kjøpte Arnt Løes en tyskerbrakke som han innredet til kolonialforretning på Tangenåsen.
Teksten er hentet fra Nesodden historielags årsskrift «Sopelimen» 1997
«Sopelimen» kan kjøpes i bokhandelen på Tangensenteret eller leses
på www.nesodden-historielag.org