Idet jeg lukker porten bak meg og begynner å gå ned mot Vesleheimen på Bomansvik, lukker Ellen Gulli Petersen opp døra:
– Presis! smiler hun og ønsker meg velkommen. Dagens første bilde blir tatt der i døråpningen, omtrent der Ellen og hennes slektninger har ønsket sine gjester velkommen hver sommer siden 1912.
Sommerferie hos besteforeldrene
Sommer-Ellen, som jeg har lært henne å kjenne som, har tilbragt hver eneste sommer her på Nesodden. Hun forteller at foreldrene hennes tok henne med hit rett fra fødeklinikken i Oslo. Siden den gang har sommer alltid vært ensbetydende med Nesodden for Ellen. Det var Ellens besteforeldre, Andreas og Lina Gulli, som kjøpte Vesleheimen på Bomansvik i 1912.
– De hadde fem barn og alle var her om sommeren, forteller Ellen. – Etterhvert kom ektefeller og barn til, så folk sov over alt!
Jeg får en liten omvisning, og kan se for meg kaoset der bestemor sover på sofaen i glassverandaen, andre på uttrekkssofaen i spisestua, noen spredt rundt på madrasser og en hel gjeng i den store senga på soverommet. Etterhvert ordnet Ellens eldste fettere seg soveplass på loftet: – Man kunne ikke stå oppreist der oppe og ankomsten var via en løs hønsestige fra hagen, humrer Ellen. – Moroa for de andre barna var å fjerne stigen så de to fetterne ikke kom seg ned om morgenen.
Videreutvikling av sommerhuset
Ellens foreldre, Ole og Ruth Gulli, overtok sommerhuset tidlig på 1950-tallet. Ole var formann i Bomansvik vel i mange år og var blant annet med på å restaurere den gamle brygga.
– Han var Norgesmester i 400 meter hekk og veldig sterk, forteller Ellen. – Han gikk gjerne på hendene fra Vesleheimen og ned til brygga!
Foreldrene til Ellen utviklet sommerstedet videre og lagde flere platåer på den skrånende tomten.
– Pappa elsket disse – særlig utsiktspunktet som kan sees fra fjorden, forteller Ellen. «Gullis ørnerede» var det noen som kalte det. På et litt mer bortgjemt platå står et lite bygg som tidligere var en kiosk, antakelig fra den gamle brygga på Bomansvik. Den kjøpte Ole og fikk den trillet opp de bratte bakkene på tømmerstokker.
– Vi tror det må ha vært en hest med i bildet, legger Ellen til og ser undrende ned den bratte skråningen mot brygga der kiosken engang skal ha stått.
Ellen overtar Vesleheimen
– Hele min oppvekst har kretset rundt Nesodden, vet du, smiler Ellen og forteller om alle bursdagsselskapene hun feiret her i slutten av juli. Moren Ruth var en god husmor og stelte gjerne i stand til gjester. Venninner fikk også komme på besøk, og da overnattet de gjerne på loftet som Ellens fettere en gang hadde gjort i stand. Hønsetrappen var da byttet ut med en fastmontert trapp, så det var litt enklere å benytte loftet, men fortsatt var det like lavt under taket. Ellen overtok Vesleheimen da foreldrene var blitt for gamle til å holde det i stand:
– Min far var her hver sommer til han var 84 år, og han var kjent for sine flotte svalestup fra brygga.
Ellen tok ansvar for å holde dette i hevd. Hun fortsatte å stupe fra brygga. Hun var også en ivrig svømmer. Etter å ha lært seg å svømme ved Bomansvik brygge, ble hun etterhvert med i en svømmeklubb i Oslo, og da hun var rundt 15 år gammel, crawlet hun fra Bekkensten til Bomansvik.
Sang og musikk
Men det var musikken som skulle bli Ellens store hobby. Også her kan hun takke sine foreldre for en god arv. Ole pleide å si at det var kona som sang, men at det var han som var musikalsk. Ellen behersker i alle fall begge deler. Piano begynte hun å lære da hun var seks år, men lærerne tillot kun klassisk musikk. Da Ellen som tenåring ville lære seg å spille de sangene hun selv likte, måtte hun finne ut av det på egen hånd. Etter hvert ble det studier i musikk, i tillegg til engelsk og kristendom, ved Universitetet i Oslo. I tillegg til lærerjobb på ungdomsskolen drev Ellen mye med frivillig arbeid.
– Konfirmantleder var jeg i årevis. Da fikk jeg også holde min første preken, forteller hun.
Og sommeren 1970 fikk hun en ny utfordring fra presten på Grorud, noe som skulle sette retning for de neste tyve år: Ellen ble leder for sitt første ungdomskor. Dette var på samme tid som Ten Sing-bevegelsen (ungdomskor) spredte seg over hele Norge, og Ellen reiste Norge rundt med koret «Impuls» på mange sommerturneer. Etter hvert fikk hun ansvar for enda to kor.
– Fra 1970 til 1990 besto hele livet mitt av kor, sier Ellen, takknemlig for alt hun fikk være med på.
Sommer-Ellen
Det var i den første sommeren uten Ten Sing-turné, i 1989, at Ellen første gang dukket opp i Pinsekirken på Nesodden. Her ble hun spurt om hun kunne spille og synge, og siden har hun gjort det hver sommer. Det var også her hun fikk navnet «Sommer-Ellen». Og når badetemperaturen stiger og markblomstene bugner kommer Sommer-Ellen i sine fargerike klær og sørger for sommerlige toner på Pinsekirkens sommergudstjenester. Men det er ikke bare i kirken den klare stemmen kan bli hørt. Også på Bomansvik kan man møte den glade musikanten. I mange år spilte hun trekkspill til allsangen under St. Hans-feiringen. En av sangene som alltid synges der er visa Ellen diktet til 100-årsjubileet for Bomansvik vel. De senere årene har hun også gledet seg over å kunne spille og synge i fengsler i Oslo-området. Dette er et frivillig arbeid som Ellen stortrives i: – Men om sommeren er det ferie i Maritastiftelsens fengselsarbeid, så da er det Nesodden som gjelder!
Fra Ellens sang til Bomansvik vel sitt 100-årsjubileum.
Mel: Kjærlighetsvisa
Når sommerbrisen stryker over landet,
da vet vi om en plass som er unik.
Den ligger der så fredelig ved vannet
og har det finne navnet Bomansvik.
Og tenker du, her må da alle trives,
så har du rett, det er jo bare slik
på vårt kjære Bomansvik, ja,
på vårt kjære Bomansvik.
I gamle dager kunne du ta båten
og gå i land på brygga som var vår.
Og posten kom på gode, gamle måten,
og Fanny sto i «bua» år for år.
Og klokka fem kom far med pappabåten,
og ungeflokken kjente seg så rik,
nettopp her på Bomansvik, da,
nettopp her på Bomansvik.