Da Roxana og Marius var i Norge i sommer sammen med 10 ungdommer fra Romania, fortalte Roxana om arbeid som de har startet opp i kvinnefengselet i Ploesti.
Roxana selv har sin eneste sønn boende i et annet land og får kun truffet ham og gitt ham en klem en til to ganger i året. Hun kan derfor lett relatere seg til kvinnene og mødrene som kjenner på en sterk lengsel etter sine barn som de ser så sjeldent. Hun vet hva de føler.
Roxana forteller: Det nye prosjektet i kvinnefengselet er et terapeutisk samfunnsinitiativ som vil fokusere på rehabilitering før løslatelse og er godkjent av ledelsen i fengselet. For selv om kvinnene gleder seg til å reise hjem, så blir de svært redde når det nærmer seg utreisedagen. Mange har sittet inne i flere år, og har mistet kontakten med familien, nærmiljøet og samfunnet, og er derfor redde for å komme ut av fengselet. De vet ikke hva som er forandret der ute og hvordan de skal løse ting. I fengselet må de be om tillatelse til å gjøre de helt enkle og elementære ting som f. eks. å gå på toalettet. De vet ikke hvor barna deres er eller om de er velkomne hjem.
Det terapeutiske prosjektet har som mål å tilby et strukturert familiebasert miljø som forbereder kvinnene til å ta på seg ansvar. Hver fange har fått en diagnose som depresjon, angst eller personlighetsforstyrrelse. De vil motta støtte for sin psykiske helsediagnose mens de er på senteret for å gjøre dem i stand til å overvinne sine problematiske områder. Vi har fått to rom til disposisjon i fengselet.
Det vil være en hierarkisk struktur bygd opp etter alder, erfaring og hvor de er i sitt terapeutiske program, og alle vil ha en definert rolle i fellesskapet. Senteret skal gi en følelse av et hjem, hvor det skal oppmuntres til at hver enkelt tar vare på seg selv, hjelper hverandre, lager planer for dagen og tar beslutninger. De må bruke fantasien til å forbedre livet sitt. Det vil være et lite kjøkken slik at de kan tilberede mat og et område hvor de kan vaske sine egne klær. Det vil også være en stue hvor de kan slappe av sammen. De får samtaler og undervisning i matlaging, renhold, personlig hygiene og håndarbeid. Gruppen vil bestå av 14 damer og hver uke vil de få en til en veiledning. Damene har på eget initiativ også laget et lite kirkerom.
En rørende historie
Roxana forteller: I kvinnefengselet møtte vi en gang ei jente, høy, blond og nydelig. På bibelstudiet vi hadde i 12 uker smilte hun aldri, gråt aldri og kom aldri med noen reaksjon på det vi sa. Jeg trodde at hun ikke brydde seg eller at hun ikke forstod. Men den siste dagen da studiedeltakerne fikk vitnemålet og en liten gave, gav hun meg et brev mens jeg stod i nærheten av henne.
«Jeg har ikke tid til å snakke med deg, men jeg har skrevet et brev til deg som jeg håper du vil lese.» Jeg ble helt målløs og gav henne en god klem.
I brevet skrev hun: «Mitt navn er Madalina og i dag var den siste dagen på bibelkurset. Vi snakket ikke sammen, men jeg vil du skal vite at jeg er 22 år og har vært i fengsel siden jeg var 18. Nesten fire år. Jeg har fått en dom på 16 år for ran og drap. Nå vet jeg at jeg har brutt Guds lov og har begått mange synder. Mitt største ønske er at Gud skal ta meg hjem til mamma og pappa. Jeg savner dem så voldsomt at jeg nesten ikke får puste. Mine foreldre ble veldig opprørt av det jeg gjorde, og jeg angrer på det jeg har gjort. Men jeg kan ikke skru tiden tilbake. Jeg ønsker så veldig å se dem en gang til, det er min daglige bønn. En gang ba jeg til Gud om å ta livet mitt, fordi jeg følte at all kraften min var borte. Så begynte jeg å lese i Bibelen, og skriver dette brevet fordi jeg føler at jeg ikke tilhører noen. Bare Gud lytter til meg og kjenner min lidelse og smerte.»