På vestsiden av Nesodden, og om lag tre kilometer sør for Nesoddtangen, ligger øya Ildjernet. Navnet kommer fra det oldnorske ord «illgjarn» som betyr «farlig farvann». Den sterke strømmen ved øya gjorde det vanskelig for båtene å passere.
På utsiden av øya ligger Lindholmen og på innersiden Kavringen og Sutern. Mens veidefolkene for mer enn 9000 år siden begynte å flakke rundt i Østlandsområdet, lå Ildjernet vel bevart minst 100 meter under havets overflate.
Først i bronsealderen (ca. 1500-400 f.Kr.) begynte Ildjernet å bli en slags øy. Trolig lå det flate slettelandet fremdeles under vann.
Det er først i vikingtiden (800-1000 e.Kr.) at øya fikk sin nåværende form. Vi kan altså slå fast at før tusenårsskiftet hadde øya ikke gjort seg bemerket som annet enn noen golde klipper i Oslofjorden. Fra 1000-årstallet og utover fikk Oslo stadig større økonomisk og rikspolitisk betydning. Alle som kom sjøveien måtte forbi Ildjernet. Det være seg konger, handelsmenn fra kysten og fra kontinentet, flyttefolk eller røverpakk. Noen ankret kanskje opp i den naturlige havna på innsiden for å hvile, før ferden gikk videre inn til byen neste dag.
Handelsvirksomhet
De første beboerne slo seg trolig ned der i gammelnorsk tid (ca. 1000-1350). Blant annet er det funnet en bronsenål på Lindholmen og en fingerring på Ildjernet fra den tiden. Disse befinner seg i dag på Universitetets oldsaksamling. Dessuten kan navnet på øya Sutern fortelle oss at det må ha foregått en viss handelsvirksomhet på Ildjernet.
Sutern betyr «skomaker» og indikerer at det i gammel tid bodde en skomaker der. Dette var jo et merkelig sted å slå seg ned for en skomaker, så han må ha fått avsetning for sine produkter på Ildjernet.
I senmiddelalderen (ca. 1350-1537) ble øya lagt øde igjen, noe som først og fremst skyltes Svartedauden (1349). På 1400-tallet kom Ildjernet på Mariakirkens hender og dette varte helt til 1537. Kirken var som kjent eiendomsbesitter på Nesodden i middelalderen. I 1537 ble alt kirkegods lagt inn under kronen.
I manntallet
Den første kjente beboer på øya het Asbjørn Gundersen. Han stod oppført i manntall fra 1666 og var da 50 år gammel. Sammen med Asbjørn bodde hans tre sønner, Niels (13), Olle (9) og Tomis (5). I manntallet stod også Lauritz Svenske (50) som tjenestedreng, Hans (30) som husmann, samt sogneprestens tjenestegutter Olla og Lauritz på 16 og 12 år. De kvinnelige husstandsmedlemmer stod ikke oppført – det var jo derfor det het manntall. Asbjørn var strandsitter. Han hadde i 1657, to kyr og seks sauer på øya.
Av større betydning enn husdyrhold og jordbruk var nok fiske og handel med trelast. Handelen med trelast opphørte i 1660, da de såkalte privilegier ble innført. Disse innebar at bare byborgere hadde lov til å drive trelasthandel. En annen mulighet til å drive næringsvirksomhet var seilskutetrafikken. Seilskutene hadde begrenset manøvreringsdyktighet og trengte gode ankringsmuligheter underveis til byen dersom vind og strømforhold gjorde at innseilingen måtte avbrytes. Ildjernet er kjent for en utmerket ankringsplass og det hendte at større båter lå i vinteropplag der. Kontakten med skipene gav impulser fra den store verden og en liten handels- og servicevirksomhet vokste frem. Men kontakten kunne også få andre følger. I 1689 ble Gunnhild udi Ildjernet stevnet for retten. Hun hadde begått «leiermål» (ulovlig samleie) med en fremmed person. I følge sogneprestens rapport skulle denne personen være skipperen på en oppankret båt.
Berusende drikker
Etter Asbjørn Gundersen fulgte brødrene Gabrielsen (ca.1688-1740). Disse livnærte seg av foretaksom handelsvirksomhet. Bl.a. opprettholdt de de gamle tradisjonene med produksjon og skjenking av berusende drikker til sjøfarende. I middelalderen var dette begrenset til øl, men på 1600-tallet kom brennevinet og dette ble godt mottatt.
Handelsvirksomheten ble ytterliggere utbygget av Mathias Adamsen, sønn av Adam Gabrielsen. Virksomheten var nå blitt så stor at den kunne brødfø flere familier. Mot slutten av 1700-tallet var Ildjernet blitt det ledende strandsted på Nesodden. Tidligere var det Grisebu (Fagerstrand) som var det største og rikeste stedet når det, f.eks. gjaldt trelasthandel og saltutvinning.
Ny ledende familie
I 1779 kom en ny ledende familie til øya. Henrik Hoff het mannen som bygde opp en velstand av hittil ukjente dimensjoner. Han overtok Mathias Adamsens gamle hus og bygslet halve øya. I 1782 fikk Hoff bevilgning til å drive gjestgiveri på Ildjernet. I 16 år var dette det eneste stedet på Nesodden som hadde gjestgiveribevilgning. Den neste kom ikke før i 1798 på Nesoddtangen. Hoff registrerte seg også som borger av Kristiania, slik at han kunne drive trelasthandel på øya. Han satset også mye på oppkjøp og salg av fisk til den stadig voksende befolkning inne i Kristiania. I 1781 bygslet han Kavringen og i 1785 hele Ildjernet. Han døde i 1793, bare 53 år gammel.
Hans enke Inger Sørensdatter Hoff, førte virksomheten videre. En av hennes døtre ble gift med en dansk seilskuteskipper, Svend Nielsen Bakke. Han slo seg ned på Ildjernet og var en svært driftig kar. Han fikk tittelen fullmektig, og Hoff-familiens virksomhet ble ført videre under navnet Bakke. Forretningen gikk meget bra og i 1809 kjøpte han vestre Skoklefall. Allerede i 1803 hadde han overtatt bygslingsdelen fra sin svigermor og etablert seg som den nye høvdingen på Ildjernet. Svend døde i 1835, 66 år gammel. Da hadde sønnen, Carl Guldberg Bakke overtatt virksomheten. Han førte farens verk videre på en lykkelig måte. Han hadde store ambisjoner. For å kunne opptre utad med større pondus endret han bl.a. etternavnet fra Bakke til «Bachke». I 1831 frikjøpte han hele Ildjernet.
«Den store galskapen»
Carl Guldberg døde i 1875, 69 år gammel og han hadde ingen barn som kunne overta hans livsverk. Det var hans enke, Laurentia som overtok, men etter hvert avhendet hun deler av virksomheten og eiendommene, og storhetstiden var dermed forbi. Nedgangstiden var begynt. Hun giftet seg med Petter Danielsen i 1884. Da Laurentia døde i 1888 overtok Petter virksomheten. Han tok opp store lån og kom opp i økonomiske vanskeligheter. Det endte med at han solgte det hele til Ludvig Sofus Nielsen i 1893. Og nå begynner den store galskapen. Han bygger et stort bade- og forlystelsesetablissement på øya. I sommerhalvåret var det hektisk liv med underholdning og sportsstevner av alle slag. Dampbåtene gikk i skytteltrafikk med gjester fra Kristiania, og om bord var det orkestermusikk. Etablissementet hadde 30 kelnere, foruten inspektører, vakter etc. Det var også egen arrest på øya. Det var også planer om å bygge en taubane opp til Varden for at gjesten skulle få nyte utsikten, men det ble det aldri noe av. I 1904 gikk selskapet konkurs og det hele ble solgt til et konsortium på tvangsauksjon. Dette var interessert i å drive verftsvirksomhet, men det ble bare med planene.
I de følgende årene ble øya ikke brukt til noe spesielt og forfallet satte inn. Nypetorn og kratt erstattet de flotte parkanleggene og «båtfolket» kunne rykke inn. I 1913 ble øya solgt til Østlandske Petroliumscompagni (nå Esso), som hadde planer om å bygge tankanlegg, men første verdenskrig satte en stopper for dette. I 1918 ble øya igjen solgt – og nå til A/S Ildjernet. Interessen for sommerhus langs fjorden var på denne tiden økende og selskapet tjente store penger på å stykke opp øya i små parseller og slik ble det. Ildjernet er i dag et ferieparadis med vakre velstelte eiendommer, noe deltakere på Historielagets rusletur på øya høsten 1998 til fulle fikk bekreftet.
Teksten er hentet fra Nesodden historielags årsskrift «Sopelimen 1999».
«Sopelimen» kan kjøpes i bokhandelen på Tangensenteret eller leses på www.nesodden-historielag.org